---

Ingress:

Det utrolige jappelivet til børshaien Jordan Belfort på 80-tallet er gjenstand for handlingen i filmversjonen av boken ”The Wolf of Wall Street”. Den virkelige livshistorien til aksjemegleren Belfort dekker både drømmer som rakner, grådighet og korrupsjon. Med sitt enorme vinnerinstinkt og pengeforbruk fikk han kallenavnet ”The Wolf of Wall Street”.

Anmeldelse:

Martin Scorsese regisserer igjen Leonardo DiCaprio, en skuespiller som flere ganger har spilt en sterk og særegen karakter, som i filmene ”The Aviator”, ”J.Edgar” og fjorårets ”The Great Gatsby”. Og det er unektelig noe svært passende ved å sette DiCaprio i slike roller, han spiller alltid utrolig dedikert og sterkt. Det spørs om ikke denne rollen som Jordan Belfort trolig er hans mest intense til nå i karrieren, for både innlevelse, samt fysisk og mental tilstedeværelse er upåklagelig og ikke overraskende en Oscar-nominasjon verdig.

Også biroller som Jonah Hills latterlig utseende Donnie Azoff, Margot Robbie som bimbodama til Belfort, og en liten men knallsterk opptreden av Matthew McConaughey, tilfører farger og lattermilde enheter til denne fra før av friske gjengen og historien. Det er nemlig ikke måte på utskeielser Belfort tillot seg, enten det var privat, på arbeidsplassen eller i uttallige andre festlige lag. Tanken på at denne jappetia faktisk ødela mangt et liknende liv er ikke vanskelig å forstå i det hele tatt.

Men så var det Scorseses regi og filmspråk da. Det står både overtydelig og klart at man har valgt å pøse på med den ene overøsende festscenen etter den andre rundt Belforts liv. Om dette funker hensiktsmessig er neimen meg ikke enkelt å si. Dette vil nok være mye avhengig av øyet som ser. For, og dette er udiskutabelt, alle disse enkeltscenene regelrett sloss om å være storslått, energisk, ja nesten slitsomt overdrevet, for slik bare å slå hverandre i hjel. Det er noe stadig gjentagende, repeterende over de utallige utagerende scenene, men heldigvis er det dog noen bedre og mer uforglemmelige enn andre. Til slutt, eller…det vil si etter hvert, er det rett og slett fare for at man bare blir litt lei… ja faktisk.

Det er som om Scorsese forsøker å hjernevaske oss ved å prøve å si det samme i ørten scener, etter hverandre. Videre må hjernen selv sortere ut eventuelle mer minneverdige scener, og dét er det jo også noen av, heldigvis. Scenen hvor DiCaprio og Hill får en voldsom virkning av noen tabletter er ubetalelig og alene grunn nok til i hvert fall førstnevntes Oscar-nominasjon. Aldri har, og kommer, trolig noen til å spille en cerebral parese-liknende tilstand like hysterisk morsomt som slik DiCaprio gjør her!

Ironisk nok oppleves det likevel som at mye av humoren mangler litt i både timing, brodd og effektiv energi i mange av scenene. Ikke bare har ”The Wolf of Wall Street” ny filmatisk rekord i bruk av ’f…’- ordet, men som i en klassisk Scorsese film har samtlige karakterer også total munndiaré, følgende jabbes og snakkes det i ett sett, uten noe form for pustepauser. Selve karakterene blir også veldig følelsesflate for oss, dette mye selvsagt siden de aller fleste er totalt uspiselige. Til tross for at vi ser et portrett av verdens største dust, er det sterkt at DiCaprio klarer å sjarmere i nærmest enhver scene han er med i, skjønt dette er vel forresten ganske normalt med karismatiske sterke personligheter heter det visst.

Man merker altså på regien til Scorsese at han ikke er 30 år. Verken snerten, kjapp klipperytme, humor eller overraskelser virker nytt, bare igjen et grep som man har sett i utallige filmer før. Joda, det er da velfungerende her og der, men når det først tas noen små drikkepauser på klipperommet, ja så blir plutselig manus og dialogscenene så lange at man rett og slett faller ut, man "sovner" gang på gang, noe selv DiCaprio poengterer i en ironisk scene hvor han ”vekker” oss ved å snakke rett inn i kamera. At mye tidvis funker er det ikke noe tvil om, men at det minst like ofte ikke resulterer i en forferdelig effektiv virkning synes også like sikkert.

”The Wolf of Wall Street” har slik blitt en ganske todelt film. Den er både røff, rå og har tidvis sterke enkeltscener, men man sitter ikke igjen med noe inntrykk av sterke følelser eller inntrykk utover dette når hele dette ”maset” er over. Det er mye her vi har sett før, både fra Scorsese selv og i uttallige andre livsnyter- og finansportretter, det er liksom ingenting nytt eller egentlig særlig interessant her, og videre blir alt det repeterende ved Belfort etter hvert litt kjedelig og kun passe fascinerende. ”The Wolf of Wall Street” har mye fascinerende ved seg, men er i bunn og grunn en eneste lang fest for og av Jordan Belfort som varer i 3 timer, og som vi vet så er det ikke helt det samme å overvære en fest som det å selv være med på den.

Regien og fortellerstemmen av DiCaprio gjør nemlig at vi nettopp overværer denne festen, men man blir ikke selv sugd inn i den, til det er karakterene og historien så alt for far out, blant annet ironisk nok takket være en glimrende dedikert DiCaprio. Selvsagt er også poenget for filmen å være like overdådig som livet til Belfort, men i dette ligger også ironien, at det blir for mye og slik mister sin virkning i lengden, akkurat som alle drogene Belfort tok i livet og etter hvert ble immun mot.