---

Ingress:

Når to amerikanske fotturister ankommer en liten avsidesliggende landsby nord i England, blir det liv og røre i bygda. En mørk kveld, når fullmånen står høyt, blir de to nemlig angrepet av et beist av et vesen. Mens den ene dør, våkner den andre, David, etter tre uker på sykehuset i London. Her får han et nært forhold til sykesøsteren sin, samtidig som han hjemsøkes av fæle syner, samt sin avdøde kamerat som ber David ta livet sitt før flere folk blir drept når han garantert kommer til å bli en varulv snart.

Anmeldelse:

John Landis ("The Blues Brothers) ”An American Werewolf in London” regnes som en klassiker innen varulf-filmene, selv om dette i stor grad er like mye en komedie som noe annet. Kombinasjonen humor, vidd og spesialeffekter anno 1981 har gjort at denne rullen fremdeles gjør seg fortjent til et gjensyn.

Enkel og effektiv
Hele denne filmen er i stor grad en veldig enkel film. Narrativt, tematisk og filmatisk er den verken innviklet eller veldig rik på mengder av innhold, historie eller annet. Åpningen av det hele er i så måte også betegnende for resten av filmen, selv om tonen og stemningen er noe annen her enn når vi forflytter oss til hovedstaden London.

I åpningen får vi servert den klassiske tåkeheimen av en grå britisk landsbygd. Typiske skeptiske pubgjester, med en tilhørende historie om noe veldig farlig der ute på heden, lager en deilig stemning av spenning som pirrer vår nysgjerrighet. Etter denne sekvensen våkner vi altså opp med David i London. Her tar det ikke lange tiden før filmens første nærmest surrealistiske scene flesker til. Davids syner er nemlig både riktig så brutale og groteske og kommer veldig brått på oss. Det tar imidlertid lang tid, ca. en time, før den første virkelige varulvscenen inntreffer.

Sminken og effektene
Det er nettopp dette filmen fikk Oscar for, nemlig sminken. Flere sterke enkelscener, dog kjappe og korte, viser blant annet transformeringen av David til varulv, gjort med en elektronikk og mekanisme som gjør at det er imponerende som effekter av 1981. Disse scenene GJØR hele denne filmen, for uten dem hadde dette vært noe veldig enkle greier. Denne scenen representerer også et lite skifte i takt og tone, for nå blir det plutselig alvor, David var faktisk blitt en varulv, det var ikke bare noe tull som han selv lenge trodde.

En leken og variert skrekkfilm
Det er, foruten effekter og selve varulvscenene, innslaget av humor og intertekstuelle elementer som gjør dette til en særegen film. Referanser til andre varulvfilmer, samt mørk litt vulgær humor, blandet med blod og gørr, skaper et både lekent og uforutsigbart uttrykk, i hvert fall til å være på den tiden. Sluttscenen midt i London sentrum er både voldsom og blodig, og imponerer! En annen ting som funker godt er David Naughton i hovedrollen. Han gestalter både sjarmen, energien og humoren glimrende, uten at det blir for påtatt eller overspilt, og de nevnte varulvscenene koste han seg nok også med!

Det er en fryd å se en slik effektavhengig film, før dataelementer og annet kom inn i filmverdenen. Reelle mekanismer og det svært vellykkede resultatet var med på å gjøre dette til en klassiker innen sin genre. Noe særlig skummel er ”An American Werewolf in London” likevel ikke, i dag heller mer småspennende og underholdende i all sin variasjon av stemninger.