---

Ingress:

Det ultimate X-Men ensemblet må kjempe en krig på tvers av to tidsepoker for å sikre rasens overlevelse. Alle må de samarbeide med den yngre utgaven av seg selv fra forrige film i et episk slag som må endre fortiden, for å redde fremtiden.

Anmeldelse:

En litt rotete tidsmessig handling til tross, for her hoppes det frem og tilbake, sidelengs og på tvers, forblir leken med alle disse fargerike karakterene en fryd for øyne og underholdningskrefter i oss! ”X-Men: Days of future past” er nemlig både feiende flott, respektfullt veldreid rundt karakterene, samt både morsom og dritlekker, alt på en gang.

Det oser nemlig en svært engasjert, dedikert og fantasifull bruk av X-Men universet fra regissør Brian Singer og Co. Først får vi servert en lekker åpningsscene som setter både tonen i forventningene, samt kickstarter en handling som er medrivende. Innimellom krydres manus og karakterer med en vittighet som kler filmen veldig godt, en avvæpnende uselvhøytidelighet vi også har sett i blant annet ”Iron Man”-filmene.

Spesielt imponerende er hvordan man går fra scene til scene, syr dem sammen, og videre serverer den ene lekre, smekre og smakfulle actionscenen etter den andre. Det er variert, uforutsigbart, og altså gjort med både glimt i øyet og deilige spesialeffekter som yter hver heltekarakter rettferdighet.

Det brukes mest tid på enkelte helt bestemte karakterer dog. Rivalene, og vennene, Charles Xavier og Erik Lehnsherr/Magneto står selvsagt i sentrum, mens Logan/Wolverine er drivkraften i midten, samt at deres felles utfordring i Mystique vies mye tid. Det er alle karakterenes relasjoner og veier som krysses som driver det hele fremover på en leken og effektiv måte. Her blir det heller aldri for sentimentalt eller overtydelig, nei heller troverdig og respektfullt skildret.

Effektmessig føles dessuten hver eneste actionscene både helhjertet nødvendig, og videre også veldig effektiv, mer enn å oppleves som obligatorisk underholdningsaction. Den desidert beste scenen i filmen, og trolig en av årets aller sterkeste effektscener, foregår i et kjøkken og er fantastisk dyktig laget på alle måter, så gå og se, I say no more!

Skal en beskylde filmen for noe, må det være dens (over)bruk av nettopp tidshoppingen for å tilfredsstille karakterene og deres happy ending, det vil si måten alle superheltene slipper godt unna katastrofale hendelser, nettopp fordi man skrur tiden tilbake eller fremover. Også enkelte brutale overganger synes litt mindre gjennomtenkt og føles litt vel oppstykket og forenklet, som å hoppe fra den ene studiotagningen, via en locationscene, til den neste greenscreenscenen.

Men bevares! Helhetlig overøses likevel ”X-Men: Days of future Past” med en slik pen, leken, vittig og sterkt effektmessig tyngde at man storkoser seg i kinosetet. Ikke alt henger like godt sammen, og tidshoppingen er ikke alltid like enkel å holde styr på, men kvaliteter i alle ledd, styrt av Singer på toppen, har gjort at dette er en av de bedre superheltfilmene, og det blant en stor haug tross alt veldig gode filmer i denne gata!