---

Ingress:

Et mannskap på syv om bord på lasteskipet Nostromo er på vei hjem til jorden da romskipet får inn et nødsignal. Signalet kommer fra en liten planet hvor de lander på og oppdager et gammelt havarert romskip hvor mange eggliknende greier har okkupert det innvendig. Da en av mannskapet blir skadet, vender de tilbake til moderskipet, uvitende om at et utenomjordisk vesen nå er blitt den åttende passasjeren om bord.

Anmeldelse:

Ridley Scotts sci fi-klassiker ”Alien” trenger kanskje ikke all verdens introduksjon, annet enn at dens posisjon og størrelse innen filmhistorien vanskelig kan brekkes ned eller bestrides. Dette var også det store gjennombruddet til skuespiller Sigourney Weaver, og som kvinnelig hovedkarakter må også hennes figur Ellen Ripley sies å være minst like legendarisk, sterk og viktig som selve filmen.

Som sci-fi er det utrolig mye bra å si om Scotts mesterverk. Alt i fra den lange, grundige og tydelige oppbygningen, fordelingen av det narrative løpet, til set-design, lyd, musikk og en totalpakke som i hvert fall til å være i 1979 skapte noe unikt velfungerende. I dag blir ”Alien” fremdeles svært imponerende på disse filmatiske punktene, selv om enkelte elementer som datamaskiner, figurer, romskip, lyder og gjennomførelse av blant annet alien-vesenet som voksent blir noe hakkete og gammeldags i dag.

Stemning, stemning og atter stemning

Er det noe som i skrekkfilmøyemed virkelig imponerer ved ”Alien” så er det stemningen om bord på Nostromo. Fra første bilde av etableres nemlig det helt unike ved å gi en følelse av å være totalt isolert, alene og i et univers hvor 'ingen kan høre deg skrike', noe som også ble en tagline for ”Alien”-franchisen. Det stummende mørket, totalt uendelige verdensrommet, det enorme lasteromskipet, og dets utallige ganger, rom og gjemmesteder, skaper en så unik stemning og setting at man veldig fort klarer å suge inn dette som seer. Man kjenner samtidig på følelsene av noe illevarslende, men vet kanskje ikke eksakt hva som venter om man ikke har sett filmen før.

Musikken har også en stor medvirkende årsak til at denne stemningen føles både mystisk, spennende og litt urovekkende. Det varierende men gjennomgående fløytetemaet føles både underfundig, mystisk og forventningsfullt der det forsterker bildene og enkeltscener. Sammen med helt fantastiske set-pieces og kulisser som virkelig skaper følelsen av å være om bord på et romskip. I hva mye av spenningen rundt alien-monsteret angår, er det spesielt effektivt når utseendet og utformingen av monsteret til tider går i ett med arkitekturen og nærmest blir som en forlengelse av det harde plastikk, stål og gråtonevarierende landskapet i rommene og veggene. Sluttscenen blir slik ekstra virkningsfull effektiv og understreker også i dag hvor genial utforming selve monsteret, skapt og designet av den sveitsiske kunstneren H. R. Giger, var, er og forblir.

Før vi kommer til den fullvoksne monster-alienen, møter vi dog på en mindre krabat i form av en krysning mellom en blekksprut og en gigantisk edderkopp. Denne versjonen av monsteret må være noe av det mest vemmelige, effektivt ekle og også imponerende gjennomførte vesenet på film noen gang! Også den nyfødte alienen er utrolig bra gjort, men det er noe så overbevisende, ekkelt og skremmende med hvordan den første ”edderkoppen” klamrer seg fast til ansikt og hals på som gjør den til noe helt unikt og sykt vemmelig!

Retro-skrekk

Ser vi på ”Alien” som en ren spennings- og skrekkfilm, synes den rimelig enkel å analysere slik sett. På en todelt måte kan man si at filmen er spekket med unike og herlig småskumle stemninger av ulike grader. Samtidig har også Scott slengt inn noen direkte gode jumpscares her og der. Disse fungerer også veldig godt, særlig to-tre steder. Utover disse konkrete scenene er det ikke all verdens mange skrekkscener i filmen, noe som egentlig bare forsterker filmen ytterligere som en mer spennende og krypende ubehagelig spenningsfilm, mer enn en direkte grøsser. Det positive er at scenene man virkelig skal støkke av fremdeles i dag funker godt, og det sier litt siden man i dag er så alt for godt vandt med å lese slike kommende støkke-scener, ofte lenge før de faktisk kommer.

Selv en så gjennomført stødig film som ”Alien” har dog også enkelte ting som skurrer litt. Slik også Ridley Scotts ”Prometheus” fra 2012 kunne beskyldes for å være litt vaklende utydelig i enkelte ting, der ser vi også allerede i ”Alien” hans kanskje typiske regi-hånd. Rent filmatisk er det for eksempel litt merkelig at de rene skrekk- og actionscenene er såpass nærmest grovklippet i stilen, med en svært rask, sparsommelig og grov klipping. Selvsagt er det jo litt kult av man ikke får se alt for mye av monsteret, hva det gjør og liknende, men det er særlig i overgangen mellom flere slike scener og til etterkommende scener at man kan føle det blir litt vel brutalt i klippingen. Etter at monsteret har angrepet, hopper man flere ganger rett til neste scene, hvor man slik ikke får noe tid til å puste, lande og ta til seg skrekken i scenen før man altså er over på noe nytt, en ny dialog og handling. Også ”Prometheus” bærer preg av slik regi, hvor stemninger i slike sterke scener ikke får lov til å henge litt og gå innover oss, før man altså er rett over på noe annet og nytt, og videre slik effektivt dreper sin egen oppbygde stemning på denne måten. Smak og behag dette sikkert dog hvordan man opplever dette.

Man kan videre også etterlyse litt mer om bakgrunnen for karakterene, mer om hvem de er, og så videre, samt spørre seg om hvorfor i alle dager man har så mange flammekastere om bord i et romskip? Hva er disse tiltenkt til? En brann i et romskip må vel være det absolutte mareritt?! At flere av karakterene også ganske lett og skruppelløst bryter både regler, rutiner og slikt kan virke litt rart, noe de også gjorde i ”Prometheus”. Selv om en bestemt karakter kan tilskrives å ha motiv for dette, hvorfor er også andre med på å utsette skipet for fare slik? Et spørsmål om troverdighet blir dette derfor, og Scott føles nesten slik som å undervurdere publikum på denne måten, velger han å underholdende med slike (dumme) karakterer fremfor å tilegne dem en troverdig oppførsel, osv? En katt som selv synes å ha kommet seg inn et lukket skap, at Alienen plutselig har blitt fullvoksent, med mer, er også spørsmål man søker svar på i løpet av filmen.

Begrunnet klassikerstatus

”Alien” som film er helhetlig en svært godt fortalt historie, med en lang og grundig oppbygning, en tydelighet i handling og i narrativ fremgang som er veldig befriende. Man føler ikke man sitter og får ting over hodet i forvanskeliggjørende språk, teknikk, karakterer, manus, og annet, og dette er bra! Historien er også svært enkel og har en fin lukket slutt. Likevel ligger veldig mye åpent for en eventuell utbygging av historien og dette universet, noe vi jo også vet at det har blitt. Sigourney Weaver skal gledelig nok vende tilbake til dette universet i Neill Blomkaps foreløpig utitulerte Alien-film som nå er i preproduksjon og er ventet til neste år!

Som skrekk er den originale ”Alien” fremdeles god og stødig, men det er absolutt i sine unike stemninger at spenningen først og fremst ligger, ikke i de fåtalls skrekkscenene, scener som med Scotts regi heller ikke føles så aldeles sterke i seg selv med sin grovklippede, i dag nærmest rotete montasje. Hvis man derimot liker slike ugne stemninger i filmer, ja så er dette et kroneksempel på hvordan det skal gjøres og utføres.