---

Ingress:

Det var en gang, da mennesker som ønsket å se film kunne velge mellom to ting: Å ta til takke med det som ble presentert på TV, eller å dra seg ut og oppsøke nærmeste kino. Dette valget var selvfølgelig forbeholdt de som bodde sentralt nok til å ha en kino i umiddelbar nærhet. For alle andre måtte nøye seg med TV-underholdningen, eller noe så kjedelig som familiekos. Her hjemme var det NRK som til enhver tid dikterte hva som skulle inntas av visuelle inntrykk. Enkelte heldiggriser var kanskje så griseheldige at de hadde klart å få tak i en filmframviser, men det var en luksus som kun var forbeholdt de aller mest ihuga, og de som var flinkest til å spare. Men så kom revolusjonen…

Anmeldelse:

Takket være noen smarte japanere skulle verden, om kort tid, bli en helt annen… Her kunne jeg selvfølgelig ha sagt at «verden ble en helt annen for de som ønsket seg lett- tilgjengelig underholdning», men det ville vært tidenes underdrivelse. For selv om dette kanskje ikke er noe man alltid er like obs på, så stikker omveltningene som VHS forårsaket langt dypere enn til enkel hjemmeunderholdning.

VHS ble for første gang lansert i 1976 av JVC, etter at de hadde jobbet med å utvikle formatet i fem år. I starten var Sony og Panasonic med på å utvikle systemet, men brøt samarbeidet etter kort tid. Sony utviklet og lanserte sitt eget system noen år senere som Betamax, og Panasonic jobbet med et system som ingen har hørt om, hverken før eller siden. VHS ble først prøvekjørt på det Japanske markedet, før amerikanerne fikk en smakebit året etter. England fikk ta del i den gryende revolusjonen i 1978, og ikke lenge etterpå eksploderte markedet, og VHS ble den ubeseirede kongen av hjemmeunderholdning.

VHS hadde i hovedsak to konkurrenter i sin barndom; Sony’s Betamax, som enkelte fortsatt hevder var kvalitetsmessig overlegen VHS, og det Philips-utviklede formatet Video 2000. Selv om Video 2000 kunne by på mange geniale finesser, opplevdes systemet ofte som ‘for avansert’ for forbrukere flest, og avspillingsmaskinene var ofte plaget av feil, og derfor langt fra så driftssikkert som VHS-formatet. Video 2000 sank derfor relativt raskt, og utvalget av filmer var heller dårlig. Så Betamax-formatet var vel egentlig den eneste virkelige konkurrenten til VHS. Kampen om å dominere underholdningsmarkedet var i gang. Og produsentene gikk ikke av veien for å slenge dritt om konkurrentens produkt i markedsføringen. Sony hevdet for eksempel i reklamen at «Sony Betamax records a sharper picture than VHS». Mange var enige i denne uttalelsen, men likevel… skulle det bli VHS som gikk seirende ut av kampen. Så hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne et svakere format utkonkurrere et bedre produkt?

Vel, ingen er helt enige om hvordan kampen virkelig ble vunnet, men som alltid i slike saker er det flere faktorer som spiller inn. For det første knuste VHS konkurrenten da de kunne tilby et kamera med innebygd opptaker, mens Betamax hadde kamera og opptaker som to separate enheter. Selv om Betamax var mindre, måtte man bare forholde seg til en enhet hvis man valgte å filme med VHS. 1-0 til VHS og hjemmevideo. Betamax var alltid litt dyrere enn VHS, 2-0 til VHS. Og den virkelige spikeren i kista kom da pornoprodusentene valgte å trykke VHS-formatet til sitt hjerte, nettopp på grunn av kostnadene. Elsk det eller hat det, men pornoindustriens innflytelse på underholdningsmarkedet kommer man ikke unna. Derfor var det mange som klødde seg i hodet da «blu-ray» utkonkurrerte HD-DVD som det ledende formatet, siden flere store aktører i nettopp pornoindustrien hadde uttrykt sin støtte til HD-DVD.

Uansett, tidene forandrer seg, og nye formater for hjemmeunderholdning oppstår. Å finne en verdig etterfølger for den massive VHS-kassetten, en etterfølger som folk flest var villige til å akseptere, kom ikke så lett som det i retrospekt ofte kan virke som. Før den mektige DVDen kom på banen, hadde vi allerede vært presentert for flere formater som skulle overta markedet, og gjøre hjemmeunderholdningen enda mer underholdende. Noen husker kanskje Laserdisc, en diger CD-plate med både lyd og bilde. Pris, og det faktum at filmene kom på CDer store som vinylplater, gjorde at formatet ikke klarte å friste de store forbrukermassene, men var forbeholdt Hi-Fi nerdene. Philips løste dette med å komme på banen med Cd-i, som forsvant nesten like raskt som den kom, siden komprimering gjorde at kvaliteten kunne være så ymse. Så kom DVDen, som var overlegen, både når det gjaldt håndtering og kvalitet. Neste kapittel førte med seg blu-ray, mens flere og flere ikke bryr seg om fysiske formater i det hele tatt, men velger å laste ned fra nettet.

Noen mennesker har fullstendig ignorert denne utviklingen. Noen var så fornøyd med VHS som format, at de ikke ser behovet for å følge utviklingen. Noen er så nostalgisk knyttet til VHS, at de ønsker å klore seg fast i sine ungdoms år, da hjemmeunderholdning var nytt og spennende. Det er disse ildsjelene denne filmen handler om.

Samlere ja. Jeg elsker samlere. Dette er mennesker med en real lidenskap og en autistisk kunnskap om det de driver med. Mange valgte å kvitte seg med sin gamle videosamling da det omsider viste seg at DVDen var kommet for å bli. Vel, det er deres tap. For dette er med på å øke verdien av enheter som de virkelige samlerne sitter igjen med. Det er faktisk vakkert å se en virkelig stor samling, samme hva det måtte være. Men er man interessert i film, er en stor filmsamling noe som får det til å krible i kroppen. Når man ser en dokumentar som dette, med mennesker som mer enn gjerne formidler sin kunnskap og lidenskap, blir man veldig klar over hvorfor digitale nettjenester aldri kan erstatte det fysiske formatet helt.

Poison Idea ga i 1984 ut platen « Record Collectors Are Pretentious Assholes”, en uttalelse som utvilsomt kan brukes om alle slags samlere, også om de vi møter i denne dokumentaren. Samlere som virkelig brenner for det de holder på med, kan nok oppfattes som pretensiøse av utenforstående, men det driter jeg i. Jeg elsker å høre på deres nerdete historiefortelling. Og jeg blir aldri lei.

Derfor taler nok denne doble DVDen mest til de som allerede har en genuin samlerinteresse. Har du derimot en «bruk og kast» mentalitet, vil du nok se på disse menneskene som en gjeng eksentriske skrullinger… Og du bør dessuten holde deg langt unna meg.

Filmen «Adjust Your Tracking» blir, som seg hør og bør, presentert i VHS-kvalitet. Med unøyaktige fargeskiller og litt smårufsete kvalitet. Vi får et kort innblikk i hjemmeunderholdningens historie, og møter folk som har en nærmest fanatisk holdning til VHS. Stor-samlere som forteller om sitt forhold til VHS-formatet, og et innblikk i de mest imponerende samlingene. Selve filmen er interessant nok, men av tidsmessige hensyn, blir det hoppet raskt over de virkelig store dypdykk i hver enkelt samling. For meg personlig, som aldri blir lei av å høre på disse som forteller om skatter i samlingen sin, er denne hoppingen både unødvendig og irriterende. Men det er akkurat her denne doble DVD-utgivelsen, med bonusmateriale kommer til sin rett, og nettopp derfor du bør skaffe deg ‘hard-copy’ og ikke bare se filmen på nettet. For som bonus får du de lange og uklippede sekvensene som du bare fikk en smakebit av i filmen.

Å samle på VHS er tydeligvis en økende trend, og derfor er det et lite minus med denne filmen at utvalget av intervjuobjekter virker noe begrenset. Jeg skulle gjerne sett at flere fikk fortelle sin historie. Men på den annen side er denne dokumentaren et resultat av et venneprosjekt. Ildsjeler med begrenset kapital. Med sine beskjedne 84 minutter, synes jeg også denne var litt i korteste laget, og man kunne uten problem ha inkludert mer. Men igjen kommer bonusmaterialet til sin rett, med forlengede scener, ekstraintervjuer og flere kortfilmer …om VHS-samlere selvsagt. I tillegg får vi en ikke så veldig interessant bakomfilm, samt to Q&A konferanser fra lanseringen av filmen.

Personlig vil jeg nok si meg enig med Lloyd Kaufman, som sier at han ikke er så fryktelig begeistret for VHS, sammenlignet med DVD. Det er utvilsomt mye nostalgi forbundet med VHS, men jeg kommer aldri til å savne følelsen av å ha hjertet i halsen når filmen plutselig stopper opp, et stillbilde vises, og man hører lyden av knasing når videospilleren plutselig har fått en ide om å tygge i seg båndet på filmen. Eller når man måtte ligge med strikkepinner for å fiske ut en merkelapp som hadde falt av en leiefilm inni spilleren, da limet ikke hadde tålt varmen fra videospilleren. Jeg savner heller ikke å få tilbake en film etter utlån, bare for å finne ut at møkkaspilleren til låneren hadde laget en fin krepp i kanten av videobåndet. Det jeg derimot savner er følelsen av mystikken, når man aldri var helt sikker på hva man fikk… Og jeg savner skikkelig cover-art.
Men for alle nostalgikere er denne dokumentaren et aldri så lite gullkorn. Den er rufsete, den føles ikke så gjennomført som jeg skulle ønske. Men den taler direkte til hjertet på samlere, og hvis du ønsker å ta del i en svunnen tid, som ikke er så alt for langt tilbake, så får du plenty med valuta for pengene her. Riktignok taler denne filmen mest til ‘den allerede omvendte’, men for oss er dette et herlig skue.