---

Ingress:

I oktober 1944 er Saul Ausländer medlem av Sonderkommando, en gruppe jødiske fanger som tvinges til å hjelpe nazistene under massehenrettelsene i Auschwitz-Birkenau. En dag finner han en død ung gutt som han hevder er sin egen sønn. Mens hans medfanger planlegger å gjøre opprør og flykte, gjør Saul det nærmest utenkelige, han redder barnets kropp fra å bli kremert for å tilby gutten en verdig begravelse.

Anmeldelse:

Denne sterke Holocaust-beretningen vant nylig Golden Globe for beste utenlandske film og kommer trolig til å få Oscaren den er nominert til også. Og kanskje ikke så rart, for det er både vondt, fælt og rystende sterkt å se en så særegen, stilsikker og røff skildring av masseutryddelsene i Auschwitz. Sjeldent eller aldri har så nære scener tatt oss rett med inn i helvete, for det er akkurat det det er, som om gasskamrene, menneskeskrikene, døden og krematoriumsflammene smekker oss i trynet!

Heldigvis er filmens særegne stil med på å skjerme oss en del for noe av det fæleste. For ”Sauls sønn” har sin helt spesifikke måte å følge hovedpersonen på. Som et kamera som hele tiden henger over skuldrene eller rett foran Saul, følger vi alle hans bevegelser der han jobber, sliter og kjemper seg igjennom dag og natt som fange. Kameraet viker ham ikke et øyeblikk, men kameralinsa har med vilje blitt innstilt slik at mye av det som hele tiden er rundt Saul blir uklart og ute av fokus, noe som gjør at vi ikke alltid ser eksempelvis de døde kroppene, skyting og annet jævelskap som skjer rundt ham så tydelig. Denne særegne måten å følge en karakter på setter virkelig tonen og stilen i denne filmen! Bortsett fra enkelte rene klipp er det lange scener her, hvor en utrolig planlegging, koreografi og helhet har måttet vært planlagt for å få scenene til å sitte. Vi som publikum blir slik belønnet med veldig troverdige dynamiske scener fra en virkelighet som nesten er ufattelig jævlig, selv i dag, men hvor filmen som skildring selvsagt også føles veldig ærlig, viktig og nødvendig for minnene og historiske fakta.

”Sauls sønn” er med andre ord langt i fra noe vakker filmatisk ”Schindlers Liste”, nei heller en meget slitsom, vond og så nære realistisk gjengivelse av dette helvete på jord som man tenker er mulig å komme. Regissør László Nemes debutfilm sitter slik som et brak, på flere måter, og filmen vil i all tid stå igjen som et av de sterkeste Holocaust-gjengivelsene som er gjort.

Det er lenge uklart hva som driver Saul. Hvorfor han for eksempel kan synes å ofre både seg selv og medfangers sikkerhet ved å kjempe for den døde guttens kropp er både uklart, delvis uforståelig og til filmens slutt til og med frustrerende smått irriterende. Hvorvidt man er religiøs selv eller ikke vil nok trolig påvirke hvordan man tolker og tenker rundt dette aspektet i denne filmen.

”Sauls sønn” er helt unik, både i historie, gjengivelse og skildring, men mangler ironisk nok den bitte lille biten som gjør at man blir følelsesmessig klok på absolutt alt her, uten at dette egentlig er noe negativt forsåvidt. Det blir mer som en siste subjektiv bit som eventuelt kan legges til, og drivkraften til Saul blir ikke like godt overført til oss og like engasjerende, noe som gjør at det hele også blir litt utdragende til slutt. Skuespiller Géza Röhrig i rollen som Saul gjør en enormt god jobb, men blir veldig statisk og lik i ansiktsuttrykket hele tiden, selvsagt for bevisst å skjule følelseslivet sitt for å overleve, men likevel gjør dette litt med vår tilknytning til ham. Som film er uansett dette en helhetlig både unik opplevelse for oss tilskuere, samt en stor bragd rent filmteknisk og formidlingsmessig!