---

Ingress:

Tre unge jenter blir kidnappet og holdt fanget av en sinnsforvirret mann som har 23 ulike personligheter. Noen av identitetene hans er mer truende enn andre, og jentene må forsøke å omgå de verste av disse. Samtidig er en 24 personlighet i ferd med å vokse frem, den farligste av dem alle!

Anmeldelse:

M. Night Shyamalan returnerte til sin mer jordnære men skrekkelige stil og tematikk i fjor med sin tidvis riktig så ekle The Visit. I Split kjører han igjen på det uvisse ved oss mennesker, denne gang i en svært så splittet personlighet hvis ego altså består av hele 24 identiteter.

James McAvoy spiller eh… Kevin, Dennis, Patricia, Hedwig og resten av gjengen, en mann som kidnapper tre unge jenter og burer dem inne i den enorme kjelleren hvor han holder til. Dette kidnappingsdramaet avveksles tidvis med scener hvor han besøker sin psykolog som forsøker å finne utav alle hans personligheter.

Og det er i skildringen av denne mannen at Split unektelig blir både fascinerende og underholdende. På sitt beste fører historien oss innpå spennende tanker rundt splittet personlighet og hjernens enorme potensiale. Andre steder er dette gjenstand for ustabil usikkerhet og creepy spenning.

Mye er takket være McAvoy som gjør en veldig god innsats, først og fremst som 9-åringen Hedwig og som virkelig ond voksen mann. Vekslingen mellom identitetene gjørs finfint og troverdig, det er tross alt veldig vanskelig å skulle fremstille så mange personer.

Enkelte av de andre karakterene føles imidlertid fort noe overdrevet og ikke minst uinteressante i det store og hele. Hans motspillere i de tre jentene er veldig gode og troverdige i sine offerroller, det er lenge mellom hver dag man ser såpass nyanserte kidnappingsofre.

Men, det er ikke bare McAvoy som er splitta. Shyamalans stil veksler i store deler av filmen mellom å fremstå som en psykologisk spenningsthriller på den ene siden, et mer tematisk schizodrama på den andre.

Dette funker bare sånn passe, det er nemlig ofte utydelig hva filmen vil være, en skrekkfilm og/eller et mer dyperepløyende karakterdrama. Skal man velge, føles filmen langt mer interessant som det siste.

Den filmatiske stilen skulle man også ønsket var mer rendyrket. For bare i små glimt bruker Shyamalan eksempelvis kameraet på en ekkel og creepy måte, som når bildet vises liggende fra siden, eller når noen av de uttallige close up-ene av ansikter kommer overraskende på oss. Musikken er også tidvis særegen og stemningsskapende kommenterende, og det er kult!

Innblanding av bibelvers og overpretensiøst svada gjør særlig sluttdelen uinteressant tørr og lite skummel, og sluttmoral rundt at mennesket er som dyr blir i overkant tydelig. En skulle tro at behandlingen av og skjebnen til disse stakkars kidnappede jentene skulle vekke mer nerve enn det den gjør.

Igjen en noe ujevn film fra Shyamalan, men kjedelig blir Split i hvert fall aldri. Dette skyldes hans evne og lyst til å gjøre ting litt annerledes og særegent, noe som er beundringsverdig i seg selv! PS: sluttscenen byr på en liten overraskelse og en gjesteopptreden som binder filmen til en annen Shyamalan-film. Hvorvidt dette betyr noe mer enn bare dette, vil bare fremtidens filmer fra den amerikanske regissøren vise.