---

Ingress:
Storslått drama på sitt verste.

Anmeldelse:
Lady Ashley er ei britisk kolonifrue som bestemmer seg for å dra til Australia for å sjekke åssen det går med mannen sin. Der finner hun ut at han er død. Samtidig møter hun kjempeaustralske Drover og den lille gutten Nullah, som er halvt aboriginer og halvt hvit. Inni bildet er også Faramir, denne gangen kalt Fletcher, som er ute etter litt av hvert av faenskap.

Og utover det, hopper handlinga fra å handle om én ting til noe helt annet x antall ganger i løpet av filmen. Jeg sliter altså veldig med å få tak på den, og når jeg blir bedt om å fortelle om hva den handler om, begrenser det seg liksom til "stereotyp brite og stereotyp australier er i Australia. Ting skjer." Det er som om denne filmen vil prøve å gape over absolutt alt på én gang, og vil være kjempepolitisk, kjempeestetisk, kjempemorsom, kjemperomantisk, kjempetrist og you name it. Dette blir veldig mye på en gang, og da ender det som det ofte gjør, nemlig med rot, rot og atter rot.

Og hadde det bare vært rotete. For å formidle dette rotet, brukes de lameste teknikkene som alle er lei uansett. Massevis av slow motion, nærbilder av folk som griner og klemmer, "poetiske" voiceovers i tide og utide, orkestermusikk and all that jazz. Dette er sånne ting som har blitt brukt så mange ganger før at det har blitt en parodi på seg sjøl. Vi lar oss bare ikke fenge av det lenger. I væffal ikke jeg. Jeg mener, det holder nå. Dette er en film som skal virke til de grader så EPISK at jeg får den litt i vrangstrupa.

Jeg har sett scena med Hugh Jackman og en aboriginer i baren blitt trukket ut i en annen anmeldelse som den eneste bra scena i filmen, og det kan jeg si meg hjertens enig i. Akkurat den scena er faktisk knakende god, men resten halter noe så jævlig. Du veit veldig godt hva du går til og åssen det ender etter å ha sett de første fem minuttene. Rosenrøde følelser mellom to i utgangspunktet svært forskjellige og kranglete motparter, ei heftig romantisering av aboriginerkultur og store, stygge ulver. Dette er på ingen måte nyskapende, noe som burde være det minste å forvente når det er en film som skryter på seg to og en halv timer. La meg si det sånn: det blir to og en halv kjedelige timer.

Reint teknisk er det jo for så vidt ikke noe i veien med den, da. Det er jo ikke det.