---

Ingress:

Ronit lever et rikt singelliv i New York hvor hun derfor også er det sorte fåret i en jødisk-ortodoks familie som bor i London. Da hun får beskjed om at hennes far er gått bort, reiser hun til London for begravelsen. Her møter hun ungdomsvennen Dovid, den naturlige arvtaker etter farens posisjon innen miljøet, samt Ronits barndomsvenninne Esti som han nå er gift med. En gammel flamme imellom de to kvinnene blusser så opp igjen, og det oppstår en komplisert opposisjon mellom kjærlighet og tro.

Anmeldelse:

Regissør Sebastian Lelio er nybakt Oscar-vinner av året. Han vant ’beste utenlandske film’-kategorien for sin En fantastisk kvinne tidligere i vinter. Med Disobedience (Ulydighet på norsk) vender han igjen tilbake til sin gjennomgående tematiske anliggende rundt kvinner som forsøker å finne seg selv og selvtillit til å leve livet i nok et frigjørende portrett.

Slik han også viste i Gloria (2013) akter Lelio å smelle inn noen dører, sette fingeren på etablerte normer, skrevne som uskrevne regler, og portrettere viktige skikkelser innen dagens virkelighet.

I Disobedience er det det jødiske miljøet som får ”gjennomgå”, dog på Leilos sedvanlige rolige, pene og stillferdige filmatiske måte. Her er nemlig lite tempo og action der hans behagelige og pene filmspråk ikke vil opprøre noen som helst.

Med kalde blågrå farger fremstilles det jødiske miljøet og Londons forstedsgater som høstkalde og lite fargerike, akkurat slik tilværelsen og settingen for disse to kvinnene også i stor grad er.

Disobedience imponerer som et finstemt, velspilt og utrolig troverdig portrett av dette jødiske miljøet, hvor altså trekløveret Ronit, Dovid og Esti står i midten. I hovedrollen som førstnevnte står vakre Rachel Weisz (The Lobster, The Constant Gardener), mens navnesøster Rachel McAdams (True Detective, Spotlight) spiller Esti.

Mellom disse to er det et samspill og en inderlighet som går rett igjennom skjermen og undertegnede har aldri sett særlig Weisz i en bedre og mer sterk rolle enn denne som Ronit. Rollen som Dovid er også veldig godt spilt og gjengitt av Alessandro Nivola, en kar som heldigvis ikke bare fremstilles karikert og klassisk mandig overdrevet og kaldt, men som har flere lag og sider ved seg.

Tematisk dekkes mesterlig alt fra underliggende og inderlig kjærlighet, vennskap, identitetsutfordringer, familie- og kulturarv, alt gjort såpass troverdig at man virkelig føler med karakterene. Alt føles så autentisk og nydelig gjengitt, selv om filmen som helhet egentlig er ganske enkel i all sin form og formidling.

Disobedience er med andre ord imponerende på flere plan, men kanskje er det ekstra godt at Lelio igjen utfordrer og setter viktig dagsorden med sin nyeste film på samme måte som han gjorde for transseksuelle i sin forrige. En naturlig sammenlikning vil være lesbeportrettet Carol (2015), også dette om to kvinner som i sin tid og rom ikke finner det lett å være den de vil.

Tidvis småtamme perioder i filmen løfter den ikke opp til et fyrverkeri av en skildring, men de grunnleggende dramaelementene og de menneskelige faktorene er så velskrevet og spilt at man umulig ikke kan bli (be)rørt av denne historien. Dermed er nok et miljø og en side ved samfunnet som virkelig behøver det, blitt utsatt for viktig filmatisk utfordring i Lelios skildring. For er det én ting som ikke adlyder tro og religion, ja så er det heldigvis kjærligheten.