---

Ingress:

Arthur Curry er født halvt menneske, halvt havmann. På oppfordring fra skapninger fra havverdenen Atlantis, må Arthur bekjempe onde krefter for å redde både sin egen, og havets verden. På veien møter han flere fra sin familie, samtidig som hans egen forutbestemte skjebne som konge kommer for en dag.

Anmeldelse:

DC Comics-karakteren Aquaman har endelig fått sin egen film, og med staute Jason Momoa i tittelrollen er det duket for underholdende eyecandy både her og der.

Regissør er skrekkfilmkongen James Wan, mannen som nærmest har revitalisert skrekkgenren med sine nyere klassikere som Saw, Insidious- og Conjuring-filmene. Er man årevåken kan man også legge merke til at Wan har lagt inn små og morsomme gjenkjennelige elementer fra nettopp disse filmene i Aquaman.

Det går ikke lange tiden før man merker at Wan akter å bruke muligheten han har til å pøse på med heidundrende action- og effekter i dette gigantiske superheltuniverset. Historien er like klassisk enkel som i så mange andre liknende genrefilmer. En eller flere onde skapninger søker verdensherredømme og akter ikke å spare verken på liv eller krigsmaskineri på veien mot å komme dit.

Enters Aquaman, som altså er den rettmessige arvtakeren og kongen over Atlantis og menneskene, men som får tridentgaffelen stukket i hjulene av sin yngre og bitre bror, Kong Orm, spilt av Wan-gjenganger Patrick Wilson.

Orm lider, som med mange av de andre bikarakterene, av å være dørgende enkel og kjedelig som skurk. Også den bitre Manta, spilt av Yahya Abdul-Mateen, er så døll at det er vanskelig å skjønne hvor oppfinnsomheten har vært i prosessen med å skrive inn disse karakterene.

Da er det heldigvis hakket bedre med sjefen sjøl, for Momoa både ser imponerende ut, og har noe glimtaktig i øyet som gjør karakteren hans godt. Det er for øvrig morsomt å se andre navn som Nicole Kidman, Willem Dafoe og (overraskende nok) Dolph Lundgren i andre roller, mens Amber Heard er en handlekraftig og fin medhjelper for Arthur som Atlantis-prinsessen Mera.

Skildringen av forholdet mellom Arthur og Mera er noe som dog ikke akkurat begeistrer, morer eller rører stort i filmen. En påklistret og erketypisk kranglete stemning mellom dem til langt uti historien føles verken nødvendig eller særlig givende for helheten. At de to blir mer glade i hverandre etter hvert, burde vel ikke en gang overraske 10-åringer. Nå er da heller ikke karakterdramaet eller historien i Aquaman dens styrke, på ingen som helst måte.

For Wan har lagt pengene og energien i andre ting her og virkelig slått seg fullstendig løs i registolen, som en vill og gal ADHD-guttunge som bruker absolutt hele budsjettet til rådighet på action, effekter og visuelle tablåer. Resultatet er en særs overspekka effekt- og CGI-tung film som i stor grad slår seg selv i hjel med den ene storslagne scenen, etter den andre.

Heldigvis har Wan et nokså godt øye for også det vakre og pene i tidvis nydelige komponeringer og bildeutsnitt, gjerne i typen tegneseriestil, og som gir oss herlige enkeltscener det virkelig svinger av.

Bare litt synd da, at det er så hinsides mye lite engasjerende actionbråk og slagscener innimellom som skaper en CGI-graut av en visuelt overdreven film her. Mange av de fysiske kulissene og kostymene oser det dessuten noe veldig plastisk av, mens der det er brukt CGI får dette et litt annet uttrykk. Snodig.

Det blir derfor vanskeligere å huske de beste scenene i en film som nærmest slår seg selv i hjel og drukner seg i mindre engasjerende kampscener. Man føler ingenting her, i hvert fall ikke i samme medrivende grad som i Black Panther, eller slik man ble engasjert av Wonder Womans agenda og bankende hjerte for sin sak og folk.

Aquaman som karakter ser fantastisk ut, og han kan virkelig å slå fra seg, men overdosen til Wan virker nok best til å slå fjortiser fullstendig ned i kinosetet med sine pompøse effekter og actionenergi. Filmen lider også litt under regissørens dårlige evne til å drepe sine mange darlings, for mye fyllstoff og montasjer innimellom kunne glatt vært luket bort for å få ned den slitsomme spilletiden på 2,5 timer. En på grensen til stormannsgal og gigantisk effektmonster av enn film dette, som en sukkerbombe for de yngre, men hvor vi voksne gjerne også vil ha litt mer av andre ting, for å bli voldsomt imponert og revet med.