---

Ingress:

Den internasjonale debatten om klimaendringer og miljøpolitikk har de siste årene i stor grad vært preget av en liten svensk jente med navn Greta Thunberg. På svært kort tid har hun fått i gang en global bevegelse som ønsker å stille politikere til ansvar for den verden de er i ferd med å etterlate den yngste generasjonen av vår tid.

Anmeldelse:

På en svært dekkende, rik og nær måte kommer vi i denne dokumentaren innpå det unge svenske klimaorakelet. Vi følger henne fra hennes første skolestreik for noen år siden, frem til fjorårets nærmest hakesleppmodige seilas over Atlanteren til FNs klimatoppmøte i New York.

I regi av Nathan Grossman, følger vi Greta og faren igjennom alt i fra lokale svenske gatestreiker, via uendelig mange og lange togreiser nedover Europa, til møter med store og mektige mennesker. Filmen fokuserer dermed også på Thunberg nært og privat, noe som innebærer både latter og gråt, hverdagssysler og forholdet til sine foreldre.

Her er det både sjarmerende og herlig å se også en mer leken, blid og ikke fullt så alvorlig Greta som vi er vandt med, og innsatsen som pappa Svante legger inn som den svært dedikerte faren, er både imponerende og rørende. Tilsammen blir dette et sterkt bilde på hvor krevende denne familien har hatt det de siste årene, på flere måter, på godt og vondt.

Filmen kunne til fordel hatt litt mer innslag av faktiske og påvisbare innklipp dog. Direkte argumenter og saksdokumentasjon på hva alt handler om. Slik som filmer er, er det som den tar for gitt at alt Greta snakker om og kjemper for stemmer overens med fakta, noe det selvsagt i aller høyeste grad også sannsynligvis gjør, men rent dokumentarfilmatisk og tematisk blir filmen sånn sett litt ensidig fokusert på henne.

Da er filmen altså bedre som et portrett av jenta og privatpersonen Greta Thunberg, hvem hun er, familiemessig og privat, og som skildring av en jente med asperger. Innsikten og innblikket i hverdagsautisme er med på å illustrere og vise hvem hun er langt bedre enn mange kanskje tenker på til vanlig. Hennes egne, mer intense og fokuserte måte å se på klimautfordringene på, har hun aspergeren å takke for og som publikummer er det vanskelig å være uenig med henne i påstanden hennes om at det hadde vært bedre om flere hadde asperger. Vi ”vanlige” folk er kanskje nemlig litt for gode til å dekke over problemer med finsnakk, høfligheter og en pen opptreden. Greta derimot, sier det som det er - rett fra levra.

Der Martin Luther King Jr. ytret sine verdenskjente ord ”I have a dream...”, holdt Greta sin ”How dare you...”-tale i FN. Enkelte ytringer brenner seg fast og symboliserer en generasjon, holdninger, tematiske og historiemessige vendepunkter som vil stå seg. Hvorvidt Thunbergs kamp har hjulpet over lengre tid, gjenstår å se. Hvis vi fortsetter som før, selv etter det klimapustehullet koronaåret 2020 har vært, kan det være vanskelig å være optimistisk. Som dokumentarportrett er uansett filmen både svært sterk, medrivende, viktig og tidvis surrealistisk som tidsportrett der Greta møter storheter og samler folkemengder nesten ingen andre klarer. Filmen bør selvsagt være skolepensum verden over, men kanskje vel så viktig for oss voksne å ta oss tid til. Kanskje har nemlig vi også en del å lære av dette svenske superfenomenet.