---

Ingress:

Lily og Paul er et ektepar som en dag bestemmer seg for å innkalle hele familien sin til deres strandhus for en siste samling. Lily lider nemlig av ALS, og har bestemt seg for å avslutte livet sitt, ved hjelp av legemannen Paul. Deres siste helg sammen skal dog foregå litt mer anstrengt enn Lily hadde planlagt, og nye problemer dukker opp, særlig mellom henne og de to døtrene Jennifer og Anna. 

Anmeldelse:

Det er et herlig stjernespekket rollegalleri som regissør Roger Michell har sopt i hop til denne tårepersen av et menneskedrama. Michell står fra før av bak kjente titler som Notting Hill (1999) og My Cousin Rachel (2017). Denne filmen er basert på den danske Silent Heart fra 2014 som Michell virker å ha laget en nokså ren remake av.  

Det er fint å se Susan Sarandon tilbake i en seriøs dramarolle igjen, og hun gjør kanskje det beste innen skuespill og tilstedeværelse her. Ikke at de andre er noe dårlige, bevares, for navn som Sam Neill, Mia Wasikowska, Rainn Wilson og Kate Winslet leverer jo alltid stødig skuespill. Men, det er kanskje det som er litt av problemet her, at det føles mye som nettopp skuespill og skrevne karakterer, vel så mye som naturlige mennesker i denne familien og huset.

Winslet er det eksempelvis noe kunstig over. Vet ikke om det er de stive brillene hennes, eller hva det er, men hun føles som en klisjémessig litt snerpete typete, mens Wasikowska er likeså, i den rake motsetningen hennes som den mer frie og løse sjelen Anna.

Tematisk er dette kanskje ikke helt hva man higer etter på film for tiden. Det er ikke årets gladfilm, for å si det slik. Historien om Lily handler om å avslutte livet frivillig, med familien rundt seg og som også er ok med dette. Hennes mann Paul skal gi henne en dødelig dose medisiner, slik at hun sovner inn. Det er derfor ikke akkurat den mest hyggelige historien denne filmen byr på, og den tar da også slik for seg assistert selvmord og sider det naturlig nok er vanskelig å tilnærme seg på flere måter. 

Blackbird er en ganske så amerikansk glatt tilnærming til et vanskelig tema, men som likevel gjør godt inntrykk, rett og slett fordi det dreier seg om noe veldig menneskelig emosjonelt i seg selv. Det er tross alt ikke hver dag Hollywood tar i slike emner med ildtang engang, så ikke så rent lite imponerende er det å se så mange kjente ansikter rundt en slik handling og setting. Og mange vil nok kanskje sette pris på at den er såpass mild og lettbeint, mens andre vil irritere seg over at den ikke føles realistisk nok, særlig emosjonelt og rundt de noe sjablongaktige karakterene. Filmen kan dog være en grei inngangsport mot tanker og diskusjoner rundt frivillig død, for selv om det er tematisk vanskelig å snakke om, er det ikke nødvendigvis bare dørgende tristhet knyttet til slikt. Blackbird er særlig fin til å påvise dette siste.