---

Ingress:

I utkanten av København blir en dag liket av en grovt skamfert kvinne funnet. Den ene hånden hennes er avkappet og borte, og en kastanjefigur blir funnet like ved. Etterforsker Naia Thulin blir satt på saken, samtidig som en nyankommet kollega i Mark Hess blir med i etterforskningen. Et fingeravtrykk på kastanjefiguren kobler videre saken til forsvinningen av datteren til den høyprofilerte politikeren Rosa Hartung året i forveien. Hva er sammenhengen mellom disse to sakene? Finnes det i det hele tatt noe kobling? Og hva betyr disse kastanjefigurene?

Anmeldelse:

Serieskaper Søren Sveistrup står bak blant annet suksessen Forbrytelsen fra 2007 som la grunnlaget for mye liknende tv-krim i årene etter og som startet bølgen av Nordic noir-serier. Han var også med på å skrive den famøse filmatiseringen av Snømannen (2017), som vi heller bare kan la ligge for denne gang. Kastanjemannen er uansett basert på hans egen krimroman med samme tittel, som kom ut i 2018. Igjen sveiper han innom både familierelasjoner, dansk politik, og syr det sammen til en nokså engasjerende sak hvor barneadopsjon står svært sentralt.

Svært sentralt står også altså kastanjer, og det noe voldsomt også! Det er ikke måte på hvor mye det snakkes om kastanjer i dette danske selskapet. Det både lages kastanjemenn og figurer i fleng, det synges om ‘Kastanjemannen’ på barneskolene, man setter opp Halloween-forestilling om nøttene, og man blir belært om at det finnes flere typer kastanjer, ja til og med mange underkastanjesorter. Nemlig!  

Akkurat i det man nesten trodde nordic noir-seriene hadde forsvunnet, kommer altså veteran Sveistrup tilbake med et erketypisk mørkt nordisk drapsmysterium. Og her er virkelig det meste av genreingrediensene til stede.

Det går i groteske seriedrap, begått i et vakkert landskap av høstfarger og skummelt mørke, etterforskere har (selvsagt) egne problemer på hjemmebane, og vi får en innfløkt historie og plot som danner grunnlaget for hele mysteriet. Det er tidvis ganske så spennende, og er man lettskremt, eller kroppslig lettkrenket, så får man kikke bort i ny og ne.  

Hele historien smaker dog ørlite for kalkulert og beleilig her og der, i spenningens favør, til å føles aldeles troverdig all the way. Det er noe med at etterforskerne lar være å vente på backup, at karakterer skjønner ting først lenge etter det som logisk er, med mer. Det er vanskelig å ikke røpe mer her, men la oss bare si at om man har sett sin liknende type krim mange nok ganger, ja så ser man også lett de mange likhetene til genren, også i Kastanjemannen.  

Det føles dessuten flere steder som om man kan merke den vesentlige forskjellen mellom medietypene bok og tv-serie her. Enkelte ting går litt fort fremover og man hopper kjapt videre i historien, ting blir nevnt i ørsmå ordelag slik at det går over hodet på oss, og det er noe med tidsaspektene som gjør historien litt vel problematisk å svelge hele tiden. Det er dog mulig at en del er kuttet bort i fra boka her, noe som vil kunne forklare det kjappe tempoet innimellom. 

Samtidig er det også takknemlig å få en slik spenningsserie på kun 6 episoder, i steden for utallige ørten. Nå skal man også legge til det faktum at fabelaktige Forbrytelsen, sesong 1, hadde hele 20 episoder, og fremdeles klarte den å holde på spenningen helt ut! At Sveistrup har forsøkt seg igjen er både morsomt og underholdende, dog kommer ikke Kastanjemannen helt opp til den moderne klassikeren med Sofie Grobøl. 

I sentrale karakterer ser vi blant annet David Dencik som er kjent fra store titler som Chernobyl (2019), Muldvarpen (2011), Snømannen (2017), Quick (2019) og i disse dager også James Bond: No Time to Die. Danica Curcic (Equinox) og Mikkel Boe Følsgaard (The Rain) som Thulin og Hess er også gode. Ikke minst føles Hess-karakteren flersidig og godt skrevet, og det som mannskarakter, hvor det føles som man har vært bevisst kjønnsstereotypiene innen genren og forsøkt gjøre noe litt annerledes på den fronten.

Som spenningsserie tikker Kastanjemannen av de fleste punkter på nordic noir-spenningens barometer. Her er det mørkt, skummelt og tidvis riktig så sitrende spennende, og tanker til både Jo Nesbøs historier og andre liknende serier kommer flygende rett som det er. Opplevelsen av serien avhenger litt av hvor kjent man er med formatet. Men liker du generelt bekmørk og spennende seriemorderkrim, er dette en selvskreven godbit man skal se, i det stadig dypere høstmørket som kommer krypende for tiden. 

(Kastanjemannen kan strømmes på Netflix og har 6 episoder)