---

Ingress:

I Madrid føder to kvinner barn samtidig og blir venner under dagene på sykehuset. I månedene etter lever de livene sine som nybakte mødre på hver sin kant, men ulike hendelser skal etter hvert igjen føre dem sammen…

Anmeldelse:

Spanias store regissør i Pedro Almodóvar er tilbake med nok et kvinnesterkt og fokusert portrett, hvor hans muse i Penélope Cruz igjen står i hovedrollen. Hun er i år Oscar-nominert for sin jobb som den nybakte moren Janis, hvis barneforøkelse ikke var planlagt, dog godt tatt imot likevel.

Barnefaren er ikke lenger i hennes liv, foreløpig, men hennes relasjon til ham blir igjen aktuell ettersom han jobber som arkeolog. Janis kontakter ham nemlig for å få satt igang en utgraving av det som skal være hennes oldefars og slektningers ukjente grav etter Spanias fascist-tid.

Hva som konkret skjer videre i denne historien er vanskelig å komme innpå, uten å røpe for mye. La oss bare slå fast at Almodóvar igjen setter sterke kvinnelige karakterer i sentrum for tematikk, handling og relaterbare sider som burde engasjere de fleste, unge foreldre, som eldre. At historien har en ekstra sterk gjenklang i Spania, er forøvrig ikke vanskelig å skjønne. 

Form, stil og uttrykk er upåklagelig Almodóvarsk, med sterke primærfarger, mest i rødt og gult, hvor scenografien nærmest tenderer til å bli påfallende pen, og dessverre litt i kunstigste laget, i hvert fall om man begynner å legge merke til alle de strategisk utplasserte røde og gule klærne, interiørgjenstandene, og annet.

Men det ser upåklagelig vakkert, stilig og lekkert ut, og farger har man kanskje generelt alt for lite av i livet, noe som nok også har vært Almodóvars fargerike filmpolitikk igjennom hele karrieren. 

Tematikken likeså. Hans liberale og herlig avslappede forhold til seksualitet og identitet er også i Parallelle mødre en fryd å overvære, selv om dette ikke på langt nær er like sentralt her, som i flere av hans andre filmer. Her er det mer koblingen til familielinjer, arv, historie og hva man etterlater seg, som står i fokus. 

I rollen som den andre moren spiller Milena Smit veldig bra den langt yngre Ana, hvis graviditet skyldtes en voldtekt, fra en fest. Ana fremstilles dog litt vel naiv, blåøyd og lite livserfaren. Janis må til og med lære henne hvordan man skreller poteter, noe som virker alt for overdrevet og merkelig. Det skjer også flere andre ting som burde få bjellene i hodet til Ana til å ringe, ved flere anledninger, uten at hun merkelig nok stiller noen nysgjerrige spørsmål. På den annen side må nesten Ana også være såpass “fjern”, for at historien skal gå opp. Denne karakteren, og måten historien nettopp er avhengig av hennes naivitet og “dummhet” på, oppleves imidlertid derfor som filmens svakhet. 

Selv om Parallelle mødre slik føles noe konstruert og planlagt i sin narrative utfolding, skjemmes den heldigvis ikke noe veldig av dette. Til dét er det såpass mye pent, smart og engasjerende som skjer forøvrig. Igjennom Janis, Ana, og andre kvinner her, belyses mer eller mindre klassiske kvinneutfordringer i samfunnet på en både viktig, fin og empatiskapende måte. 

Parallelle mødre er med andre ord igjen en sterk film av den spanske mesteren, denne gang om to kvinners relasjoner og interaksjoner i kjølvannet av å ha blitt mødre, og hvor Penélope Cruz er helt nydelig i hovedrollen som Janis. Slektskap, farskap, familie og historikk veves fint sammen til en historie som mot slutten ender på en alldeles bittervakker måte, med forsoning og kjærlighet - en sluttfølelse og gjenklang som sitter godt i kroppen når rulleteksten starter!