---

Ingress:

Psykiater Rose Cotter opplever en traumatisk hendelse med en av sine pasienter, og tiden etter blir ganske så annerledes for henne. Hun begynner å oppleve skremmende hendelser, lik den hennes pasient opplevde før døden inntraff. Parallelt forsøker også Rose å hanskes med sin trøblete fortid, en kombinasjon som virkelig setter henne på prøve.

Anmeldelse:

Regissør Parker Finn serverer oss med Smile en film som føles både 10 år for gammel, og alt for tynn til å gjøre særlig inntrykk anno 2022. Men helt uinteressant er den riktignok ikke…

Parker Finn regidebuterer med dette tidvis helsikkes så bråkete gnålet av en film, en film hvis glis mest føles som en gig som skal lokke folk til kinosalene, men uten at selve den fårete glisingen egentlig er noe særlig stort til stede i historien at det gjør noe.

Handlingen for øvrig er så tynn som det overhodet går an å koke suppe på. Rose sin kamp mot både indre og ytre demoner blir nemlig veldig fort mest slitsom. Hun blir overreskende fort gal i hodet, og når filmen varer i nesten to timer, ja da blir det lange minutter med gnål, skriking, og øredøvende mye bråk må vite. 

Smile kan minne om veldig mange tidligere skrekkfilmer, ikke minst It Follows fra 2014. Men der David Robert Mitchells mareritt føltes både litt nyskapende, mystisk og creepy annerledes, samt hadde flere metaforiske lag ved seg, føles Smile stort sett hul og tom. Den er også altså helt utdatert rundt sin egen historie. Her er lite å tolke imellom linjene - den bare brauter seg frem, som en hvilken som helst mindfuck- og monsterskrekkhistorie.

Da er filmen hakket mer interessant rent audiovisuelt. Det blir nemlig ganske fort klart at regissør Finn ikke akter å verken spare på lydproduksjonen, ei heller ørene våre. Han kjører rett og slett stil, form og lydbilde, foran historie.

Og det er en ærlig sak. For Smile klarer flere ganger å overraske med et par riktig så oppfinnsomme jump-scares man virkelig ikke ser komme. Lyd-designet er dessuten, sammen med hele produksjonen forøvrig, meget godt laget, og filmen fremstår som veldig pen, proff og velfungerende sånn teknisk sett.  

Bare så synd den også parallelt er så dørgende kjedelig. Den føles mer som en film hvor regissøren åpenlyst prøver å leke seg, aller mest med lyd. For antallet jump-scares er i denne filmen uhørt mange, i hvert fall til å være laget i en tid hvor dette blir mer og mer sjeldent som spenningsgrep. Etter de siste årenes skrekkbølge av mer rolig, intellektuell og mystisk skrekkfilm, er det derfor både irriterende og litt fascinerende å se en film som så til de grader kjører på med øredøvende jump-scares som dette.

Har man sett sin andel av skrekkfilm, blir derfor Smile verken særlig skummel, heftig eller interessant. Den har dog sine særegenheter, mest innenfor lydbildet og i sine skremmescener, samt en stødig kvalitet over seg som produksjon. Likevel faller den mellom to stoler, i stor grad grunnet et lite interessant plott, som i tillegg føles oppbrukt og utdatert. Og hvor er humoren? Den kunne virkelig ha løftet ting betraktelig opp her. Tar vi bort stil og form, lyd og bråk, ja så fremstår Smile mest som en It Follows 2-type film. Dog “rett på video”-style.