---

Ingress:

Når kvantefysikeren Thomas er i ferd med å løse et av universets største gåter, skjer det parallelt med hans rolle som småbarnsfar. I det altoppslukende arbeidet, begynner plutselig flere versjoner av ham selv å oppstå rundt ham, samtidig som de konfronterer ham med livets mange vanskelige spørsmål. 

Anmeldelse:

I det som er regissør Jakob Rørviks langfilmdebut, åpenbarer det seg et særegent regitalent som virkelig kan bli spennende å følge i årene fremover. Hans Thomas mot Thomas er nok imidlertid ikke for alle.

Arthur Berning, kjent fra diverse norske filmer og serier, får her sin hovedrolledebut, og det at på til som hele fem karakterer! Thomas er altså far til Alexander på 10 år, en gutt som elsker å lage mat og som forsøker å imponere faren sin med kokkeleringen så godt han kan. 

Men far Thomas er en selvopptatt kar som for tiden er særs oppslukt av sitt jobbprosjekt. Han har nemlig utviklet en teori om Multiverset, om vår eksistens mange muligheter i universet, og som akkurat har blitt anerkjent av et stort internasjonalt forskningsmagasin. Tiden han burde brukt også som far, forsvinner derfor inn i et sort hull av oppslukende jobbarbeid, og Alexander blir skuffet stadig vekk av farens fraværende tilstedeværelse. 

Det er ikke første gang en egosentrisk mann, og far, skildres på film. I Rørviks historie gjøres det dog på tidvis vittig og morsomt vis, og med et manus som virkelig skinner innimellom. Her er det paralelt flust av ting man selv kan kjenne seg igjen i, samtidig som Bernings komiske talent ofte treffer blink med manus og setting. 

“Problemet” er like fullt at Thomas som person kanskje ikke er den all verdens mest interessante karen å følge. Han fremstilles som en klisjéfylt og klassisk “grå mus” av en fysiker, kledd i dølle hipsterklær, omgitt av det som mest ser ut som en 70-talls-setting, hvor alt annet enn jobb stort sett er fraværende. Her er det lite som minner om nåtid, ser man bort ifra et lite innslag av en iphone. Det finnes med andre ord grenser for hvor interessant han er å følge. Han blir slik, isolert sett, et erketypisk eksempel på tilbedelse av en egosentrisk narsissistisk mann, noe vi vel strengt tatt ikke trenger mer portretter av, i vår tid?

Da er det heldigvis fine innslag av andre karakterer her. Som hans eks og mor til Alexander (Silje Storstein), hans surrete og demensplagede mor (Hege Schøyen), og ikke minst nydelige Filip Mathias Eide som sjarmerende Alexander, kjent som Lillebror fra Ekspedisjon Knerten (2017). Disse utgjør de litt mer interessante sidene i Thomas sitt liv, men som han altså ikke nødvendigvis klarer å prioritere i en meget hektisk hverdag.

Situasjonene som oppstår er forståelige, gitt historiens premiss. Men det er slitsom, så slitsomt, å nok en gang se en film hvor (særlig typisk) mannen både fremstilles som glemsk, totalt selvopptatt, og at på til aldri lærer. Selvsagt er mange mennesker også slik som dette, men det føles litt både oppbrukt og altså ikke særlig sjarmerende. Det gjøres stadig et poeng ut av hvor surrete og opptatt Thomas er, til stakkars Alexanders stadige skuffelser. Vår empati med Thomas får seg slik en knekk det ikke er lett å tro direkte hjelper ham, eller filmen generelt.

Heldigvis tar dog Thomas seg mer sammen etter hvert. Når de andre versjonene av ham etter hvert dukker opp, skapes interessante fremstillinger av hvordan hans tanker, forstyrrelser og indre kamper river og sliter i ham. De andre Thomas-ene er også tidvis morsomme og godt spilt, selv om også disse aldri helt klarer å skinne, spør du undertegnede. Bernings fremtoning gjør seg svært godt som et typisk litt passivagressivt sidekick, men som hovedkarakter blir det mer slitsomt i lengden. Til det oppleves ikke Thomas som karakter interessant nok. 

Thomas mot Thomas oser dessuten av en grad av nerdehumor, stil og tilnærming, som nok ikke er alles kopp te. Humoren blir tidvis for enkel. For forutsigbar. Og altså for akademisk nerdete, selv om dette selvsagt også vil appellere sterkt til rett publikum. Som innslag i den norske humordrama-genren er filmen en finfin og særegen sak, men som altså føles å ha sine begrensninger. Bruken av elektronisk-musikk er dog glimrende og stilfullt passende. Til slutt sitter man dog og kjenner litt på savnet etter enda mer humor, varme og ikke minst - en fysisk klem mellom far og sønn. Det uteblir. Og følelsen av en eksistensialistisk film fra 70-tallet, med en tilsvarende gammeldags nerdete tilnærming, blir ytterligere påtrengende.