---

Ingress:

Jeg har et godt forhold til «Toy Story» selv om jeg ikke vokste opp med dem, men snarere så de to første filmene relativt voksen alder. Film nummer tre og fire har kommet etter at jeg selv fikk barn, så filmene har fått sin del av del av TV-tiden hjemme i stua i løpet av de siste årene. Fjerde film var en film jeg egentlig ikke hadde forestilt meg at skulle se dagens lys, men den viser seg å være (om mulig) den beste i rekken.

Anmeldelse:

Woody, Buzz og alle de andre lekene er tilbake! Denne gang har Bonnie laget en ny leke helt selv, av en skjaffel og litt tilbehør. Det ingen hadde ventet var at skjaffelen, kalt Gaffen, kommer til live slik som alle andre lekene. Men Gaffen føler ikke at han er en leke og han forsøker å slutte seg til søppelet der hvor skjafler egentlig hører hjemme. Og under en biltur hopper Gaffen ut av bobilen i fart, slik at lekene er nødt til å få Gaffen tilbake til Bonnie. Det blir et eventyr hvor lekene oppdager at verden ikke er så liten som den først kan virke som…

«Toy Story»-filmene står mitt hjerte nær, så selv om jeg følte at de avsluttet det hele godt nok med «Toy Story 3» var jeg spent på fjerde kapittel skulle ende opp med å bli. Etter at filmen er fortært så vil jeg slå et slag for at film nummer fire kan være best i enkelte tilfeller, og for «Toy Story»-sagaen så er det absolutt tilfelle. Dette fjerde eventyret med godt etablerte venner er akkurat så varm og morsom som den bør være, og jeg kan ikke huske sist jeg lo så mye av animasjonsfilm som jeg gjorde da Gaffen ble introdusert. Og det gjaldt ikke bare meg. Både 3-åringen og 8-åringen lo åpenhjertet og ekte av Gaffens intreden, noe som tyder på bred appell. Jeg tror faktisk at 3-åringen i huset gjerne kunne tenke seg en Gaffen-leke fremfor en dyr samlebåndsleke som finnes i 90% av alle gutterom i Norge.

Men selv om filmen klarer på utsøkt vis å blande både nye og gamle leker, så er det ikke her hvor filmen briljerer. Jeg leste at Tom Hanks begynte å gråte da han først leste manus for «Toy Story 4», noe jeg lett kan forstå. Filmen har hjerte, varme og rom nok til alle, og den feirer vennskap og kjærlighet på en vanvittig lun måte som fint kan gå rett i hjerterota på alle generasjoner. Det er det som Pixar-magien vi nå har fått servert gjennom mange fabelaktige filmer. Det er jo lett å tro at de spiller videre på gamle kunster og ønsker å utnytte seg av merkenavnet til filmene ved å lage en oppfølger, men dette er ikke «Cars 2». Her har de laget et geniunt og godt forsøk som treffer med sylskarp presisjon. Og det selv med en merkbar utskiftning i det norske stemmeensemblet.

At Woodys norske stemmealibi er byttet ut etter at Åsleik Engmark bidro på de tre første filmene, er noe som var litt vemodig de første 20 minuttene. Deretter blir det en vanesak å høre en ny stemme trekke på seg cowboyhatt, støvler og sheriffstjernen, og det fungerer overraskende godt når stemmen først setter seg. Som karakter så har ikke Woody endret seg og er en bærebjelke for filmen og for vår nye venn, Gaffen, gjennom hele «Toy Story 4». Og som en del av et fantastisk fargerikt rollegalleri, er og blir Woody sjefen over alle sjefer, noe denne filmen presiserer.

Slutten er et godt stykke håndverk som spiller på alle de riktige følelsene. At en tåre i øyekroken dukket opp, gjør at jeg forstår hva Tom Hanks tenkte da han leste manuset. Manuset er stødig, regien er leken og frisk, mens fundamentet i historien er så allsidig at jeg jammen tror at «Toy Story 4» er min nye favoritt i franchisen. Jeg tror også, oppriktig, at det er mer å hente her, og jeg ser heller gjerne en femte film enn neste Fast & Furious-film. Kan vi ha vært vitne til en av 2019s beste filmer, mon tro?