---

Ingress:
Disney leverer så det knaker ved hjelp av roboter, samfunnskritikk og spektakulær animasjon.

Anmeldelse:
Vi befinner oss noen hundre år inn i framtida, og menneskene har for lengst rømt fra jorda fordi forsøplinga har tatt overhånd. For å rydde opp i rotet deres, har de etterlatt seg en enslig robot, Wall-E. Dag ut og dag inn, år etter år, presser han søppel sammen til fine kuber, stabler dem oppå hverandre og tar vare på enkelte småskatter som gjemmer seg blant alt rusket. Så en dag får hans ganske innholdsløse tilværelse en ny gnist; en annen robot, EVE, som ser ut som en slags tamagotchi designa av Apple, viser sitt fagre åsyn på jorda for å leite etter tegn til liv, og Wall-E blir øyeblikkelig betatt. Når EVE derimot drar tilbake igjen til Axiom, skipet hun blei sendt fra, aner ikke Wall-E annen råd enn å følge etter.

Dette er på en på mange måter annerledes Disney-film, samtidig som fans ikke vil la seg skuffe, i og med at bunnelementene er til stede her og. Det er ikke så mye dialog i filmen, men det gir seeren egentlig bare en enda bedre mulighet til å nyte den stemningsfulle musikken og de nydelige bildene - for de er nydelige. Sekvensene der Wall-E svever gjennom rommet, er bare så orgasmisk vakre at jeg egentlig vil anbefale filmen bare for dét. I et anfall av god, gammaldags etterpåklokskap, angrer jeg nå bittert på at jeg ikke så denne i 3D mens den fortsatt gikk på kino.

I utypisk Disney-stil, har filmen en litt samfunnskritisk snert som har blitt utført med en viss leikenhet. Sånn sett omfavner filmen de aller fleste aldersgrupper, og jeg trur nok både barn, ungdommer og voksne vil ha stor glede av Wall-E, om enn av litt forskjellige grunner.

Sjøl om dette både ser pent ut, får kudos av meg på grunn av miljøbevisshet og i det hele tatt bare er er veldig sjarmerende, særlig med tanke på tittelkarakteren, er det ikke til å komme ifra at historien nesten er skuffende klassisk. Jeg veit at det ikke er alltid at man trenger et helt revolusjonerende plott med helt sinnssyke tvister, men på et visst punkt kjeda denne meg faktisk bittelitt. Filmen er egentlig på sitt sterkeste den første timen.

Men Wall-E har blitt en skikkelig fin film, altså. Våre to hovedpersoner framstilles med varme, sjel og troverdighet, og det til tross for at de altså strengt tatt ikke har hjerne, men programvare. En av de få filmene som faktisk lever opp til det forslitte slagordet "En film for hele familien!"