---

Ingress:

Andre verdenskrig raser i verden. I Nord-Afrika kjemper Amerika mot Tyskland om Kasserin-passet, og lider store tap. Det er med denne situasjonen General Patton ankommer som ny sjef med ordre om å bringe korpset klar til kamp. Han snur opp ned på militærkorpset og får dem til å framstå som en effektiv kampmaskin. General Patton er på vei framover og sikter høyt, men hans snakketøy taler ikke alltid til hans fordel...

Anmeldelse:

Filmen innledes med at Patton holder en tale med det amerikanske flagget i bakgrunnen. Han forteller oss at ingen djevel noen gang har vunnet en krig ved å dø for sitt land. Han vant den ved å sørge for at en annen dum djevel døde for sitt land. Amerikanerne elsker å slåss. Alle ekte amerikanere elsker kampens hete. Han gir en døyt for en mann som taper og ler av det. Og han mener dette er grunnen til at en amerikaner aldri kommer til å tape en krig. Som du kanskje allerede har merket så liker denne mannen å spe litt på når han snakker og har et friskt språk. Noen ganger får han svi på pungen for sine voldsomme uttalelser. Han ligger ingenting imellom når han uttaler seg om ting og det er ikke alltid lurt når en skal opp og fram i livet...

George C. Scott gjør her en utrolig tolkning av general George S. Patton. Hans skuespill og stil minner mye om Robert De Niro fra sine glansdager. Oscarkomiteen likte også godt Georges skuespillertalenter og fant ham verdig en Oscarstatuett for sin rolle i denne utsøkte filmen. I en annen ledene rolle finner vi Karl Malden som også gjør en fin rolle. Du kjenner kanskje ikke navnet hans igjen med det første og er kanskje mest kjent som Mike Stone i The Streets of San Francisco (Han med den karakteristiske nesen).

Filmen er basert på en sann historie. Den dekker mye av mindre kjente slag i andre verdenskrig. Det er friskt å ikke bare se de samme kampene om og om igjen. Vi blir her tatt med på en rundreise i USAs involveringer i Afrika og Europa under andre verdenskrig. Hovedfienden er Tyskland og man får også opplevd slagene litt fra tysk side. En god ting med denne filmatiseringen er at en faktisk benytter folk som snakker tysk i de tyske rollene. Det gjør at en får litt mer autentisk stemning i filmen. Men først og fremst er dette en historie om General Patton og hans gjerninger i løpet av krigen. Filmen viser at det ikke bare kan ha vært enkelt å være en General i krig. Det er veldig mye å holde rede på. Mye som skal koordineres. Og så skal en også framstå på riktig måte.

I 1971 mottok filmen hele 7 Oscars for blant annet beste film, beste regi og beste manus. Det er veldig mye teknisk som er veldig godt gjennomført i denne filmen. Fotoet er nydelig skutt og filmen ser ut til å være adskillig nyere enn fra 1970. Her finner vi noen utrolig gode scener fra lokasjoner som trollbinder deg. Det er tøffe naturskildringer og nydelige bilder. Effektene er overraskende gode og stuntmennene gjør en utrolig jobb for å få krigen til å framstå så ekte som mulig. Man blir imponert over de mange eksplosjonene der biler og mennesker flyr gjennom luften. Dette er virkelig krig slik en forestiller seg det.

Musikken er det Jerry Goldsmith som står for. Han er en ringrev innenfor filmmusikk og har gitt oss kjente verk i filmer som Planet Of The Apes, The Omen, Star Trek, Alien, Rambo, Gremlins og Wall Street for å nevne noen. Musikken er veldig korpsinspirert, noe en sikkert benyttet mye på militærparader den gangen. Det er dog litt leit at Politiskolen har hermet litt etter musikken i denne filmen. Regien er nærmest perfekt gjennomført av, Franklin J. Schaffner, som noen år før gav oss mesterverket Planet Of The Apes.

Dette er med andre ord en super krigsfilm som jeg ikke finner noe jeg kan peke på som kunne vært gjort bedre. Og det til tross for filmens lengde på nesten tre timer. Det er også kjekt at en faktisk lærer historie når man ser filmen. Det går herved ut en varm anbefaling til dere som ikke har sett Patton. Dette er virkelig en film å få med seg.