---

Ingress:

Bonnie Parker ble født i Rowenia i Texas i 1910. Hun flytter senere til Vest Dallas. I 1931 jobbet hun på en cafe før hun begav seg ut på sin karriere i kriminaliteten. Clyde Barrow ble på sin side født i 1909 inn i en hardtarbeidene landbruksfamilie. Som ung mann ranet han en bensinstasjon. Han fikk to års fengsel for væpnet ran og ble løslatt i 1931 på grunn av god oppførsel. Bonnie og Clyde to møttes helt tilfeldig da Clyde skal til å stjele bilen til huseieren til Bonnie. Bonnie skjeller ut Clyde på en flørtene og frekk måte. Det resulterer i kjærlighet ved første øyekast. I deres første møtet, raner Clyde like godt en landhandler, for å få seg litt lettjente penger. Etter dette henger de sammen i tykt og tynt. Filmen er basert på den sanne historien om Bonnie Parker og Clyde Barrow og deres liv sammen. Clyde er bank- og landeveis-røverier, men like bak er alltid heleren Bonnie...

Anmeldelse:

Filmen virker svært troverdig i sin framstilling av disse to kriminelle personlighetene som ikke kan ha tenkt så mye over konsekvensene av hva de faktisk gjorde. Det er ganske mye vold og drap i denne filmen, og det må til for å framstille slik risky og kriminell virksomhet. Filmen var med på å flytte grenser for hvordan vold kunne framstilles på det store lerretet. Her får vi blant annet bruk av slow motion og mange kameravinkler for å få skytingen til å virke mer intens. Men hvis vi sammenligner med dagens filmer, føles ikke dette like voldelig lenger, men jeg skjønner at dette var sterk kost på slutten av 1960-tallet.

Faye Dunaway og Warren Beatty spiller Bonnie og Clyde. Det gjør de på en svært overbevisende måte. Nå viste jeg nesten ingenting om dette paret på forhånd, men disse to klarer virkelig å gjøre dem ganske livlige med den sjarmerende Bonnie og den lite gjennomtenkte Clyde. De ble Oscarnominert sammen med nesten alle da andre skuespillerne i filmen. I 'Bonnie and Clyde' spiller storheter som Estelle Parsons, Michael J. Pollard og sist men ikke minst en del yngre utgave av Gene Hackman bærende roller i filmen. Jeg må si det er ganske uvant å se Hackman som kjeltring, men han klarer å gjøre en høyst særegen rolletolkning av Clydes bror Buck.

I tillegg til skuespillet er filmen ellers mesterlig gjennomført. Fotoet i filmen er originalt skutt og føles svært særegent til tider. Det er mye bruk av nærbilder i begynnelsen av filmen. Nærbildene skildrer følelsene mellom Bonnie og Clyde. Vi får en del nærbilder av ansiktene deres med en del heftig klipping mellom dem. Jeg har aldri vært så fan av å benytte nærbilder på denne måten, men jeg må si at det fungerer overraskende bra i denne filmen. Manuset er ganske vellykket og stødig skapt av David Newman og Robert Benton. De har virkelig klart å framstille Bonnie og Clyde og bandegjengen rundt dem på en skremmende troverdig måte. Det gjør at de har fått frem menneskene bak disse kriminelle gangsterne.

Jeg må også berømme regien i filmen. Den er gjort av Arthur Penn som er kjent fra andre filmer som Alice's Restaurant og The Miracle Worker. Her gjør han sitt for at dette framstår som en svært solid film for sin tid. Musikken er det enste man stusser litt over, fordi den er kanskje litt overoptimistisk til tider. Det får meg til å føle seg lett til sinns underveis. Men gjennom den reflekterer det gjerne hvordan karakterene hadde det inni seg imens dette pågikk. Det er rart at de trodde at de kunne drive med dette for alltid.

Filmen ble nominert til imponerende ti Oscars blant annet for beste film, men klarte bare å vinne to av dem. Dette er som påpekt en stødig film. Vi får et godt innblikk i hvordan det må ha vært i gangsternes ‘glade’ dager på begynnelsen av 1930-tallet i USA. Gangstere på film har ofte en merkelig tiltrekningskraft på publikum. Det er kanskje fordi det virker for utrolig og så langt fra vår hverdag som man nesten kan komme. Alt er alt veldig klassisk gjennomført. Jeg føler jeg kan trekke en del paralleller til blant annet Scarface fra 1932. Og som i Scarface har også denne filmen en legendarisk og nesten rystende sluttscene.

Konklusjon
Om du liker gangsterfilmer eller er ute etter litt autentisk spenning, er dette noe du absolutt burde prøve deg på. Når jeg skal rulle terning for filmen er jeg litt i tvil. Det gjør at alt vipper litt mellom en sterk femmer og en svak sekser, men for å være en film som er laget på nittensekstitallet er dette såpass godt gjennomført. Dette er også fremdeles en såpass spennende og troverdig film at jeg lar tvilen kommer filmen til gode. Det gjør at filmen får full pott, og en stor anbefaling fra meg går ut til dere.