---

Ingress:

Året er 1913. En gjeng lovløse karer drar rundt og raner alt de kommer over. Men en del av karene begynner å bli gamle. De skal bare foreta et siste bankran før de pensjonerer seg, men dette ranet går ikke etter planen. De bestemmer seg derfor å heller for å dra til Mexico for å pensjonere seg der i fredelige omgivelser, men det de ikke vet at jernbaneselskapets premiejegere har fulgt etter dem. Gamlekara befinner seg også midt i den meksikanske revolusjonen. Det blir med andre ord hett mellom ørene på dem og da de stjeler en våpentransport blir det enda hetere...

Anmeldelse:

Dette var en av filmene som på slutten av 1960-tallet var med å flytte grensene på hvordan vold ble framstilt på film. Noen år før denne filmen kom, fikk vi Bonnie and Clyde, der regissør Arthur Penn tok grep og viste oss skuddvekslinger på en ny måte. Ved bruk av 'slow motion' og flere kameraer gjorde Penn at volden og skytescenene fremsto som mer intense. Det gjorde inntrykk på meg. I 'Den ville gjengen' er alt dratt enda litt lengre.

Denne filmen fremstår som enda litt grovere når det gjelder å skildre volden. Her får vi enda litt mer hensynsløse skildringer. Vi får blant annet se hvordan skuddene penetrerer kropper. Filmen går nesten litt bort fra realismen og framstilker vold som mer estetisk og kul å se på. Det er mye innlevelse, smerte og blod plantet inn i voldsscenene. Det er kanskje derfor dette framdeles fremstår som en rå og litt brutal film. Selv om filmen begynner bra brutalt er det slutten som gjør at dette virkelig tar kaken med masse drap og ødeleggelser over en lav sko.

Regien er ved Sam Peckinpah. Han framstiller volden på en måte som gjorde at denne filmen fikk sin plass i filmhistorien. Dette er stor filmkunst som jeg gjetter at selv Quentin Tarantino ble stolt av å se. Manuset føles kanskje litt tregt, som det ofte gjør i westernfilmer av dette slaget, men det tar tid å bygge opp konflikter. Filmen fanger stemningen i ødemarken, der livet går litt tregere enn man er vant til i byene. Og selv om det ikke skjer så mye, blir filmen aldri kjedelig å se på. Du får god tid til å bli kjent med karakterene. Mellom slagene får vi mye 'kvalitetstid' med rollefigurene. Stemningen i filmen blir også mer og mer intens etterhvert som man nærmere seg slutten. Underveis sitter jeg bare å venter på oppgjørets time som ligger å ulmer under hele veien.

Klippingen er mesterlig gjort i filmen. Det gjør at jeg setter stor pris på det denne filmen gir meg av stor filmkunst. Åpningsscenen er mesterlig gjort. I den kryssklippes det mellom bankranet som går galt og unger som har puttet en skorpion opp i en maurtue. Denne geniale sammenklippingen av scener gjør at jeg nesten får gåsehud og scenen gir meg et stort filmøyeblikk. Og nettop denne scenen og sluttscenen, er et 'must' å få med seg. Disse scenene er verdt å se filmen alene for. Filmmusikken er også svært god og stemningsskapende. Den føles som en veldig stødig uten at den blir for signatursterk. Den tar dermed ikke for mye fokus fra det som foregår i filmen.

Det må vært en utrolig jobb å få dette til å se så bra ut som det gjør. Det er en bragd å få alle disse kuleeffektene til å passe sammen med alt blodet. Det er så mange detaljer at jeg blir virkelig imponert. Det er veldig mange statister å holde styr på og mange av dem skal egentlig bare dø i filmen. En del av scenene ser uforskammet bra ut og det må ha vært et mareritt å planlegge dem, som eksempelvis når noen sprenger en bro. Da skal menn og hester falle ned i en elv med veldig sterk strøm. Slike stunts må jo ha vært livsfarlige og jeg lurer litt på hvordan filmskaperne klarte å gjøre disse scenene uten at liv og helse gikk tapt.

Dette er rett og slett en solid prestasjon av en film. Den er kanskje ikke så kjent som de aller største westernklassikerne med de store skuespillerstjernene, men dette er også absolutt en klassiker som er verdt å få med seg. Om du liker god western, er det bare å skaffe seg denne filmen først som sist. Det er mange elementer som får dette til å bli annerledes og unik som en westernopplevelse. Jeg føler at filmen gjør inntrykk på meg. Dette er såpass overbevisende at jeg lar meg rive med. Selv om dette ikke innehar de helt store stjernene foran kamera, er folka bak kamera såpass dyktige at jeg lar meg begeistre likevel.