---

Ingress:

Året er 1965 og vi befinner i et rikmannsstrøk i USA. Her er det store hus, flotte hager og med respektable familier som bor i den. Miss Daisy er en sterk respektfull eldre dame. Hun har vært vant til å gjøre alt selv og synes det er trist når hun ikke kan kjøre bil lenger selv. Sønnen hennes ansetter da en sjåfør for henne. Miss Daisy vil først ikke høre snakk om noen hjelp på det planet, men mykes litt etter hvert opp av den fargede sjåføren som er en personlighet noe for seg selv. Et gryende vennskap som ikke noen av dem hadde forventet er i ermet...

Anmeldelse:

Filmen begynner med at en aldre dame forlater huset. Hun skal ut å kjøre en tur og setter seg i bilen og starter doningen. Men kjøreturen blir svært kort og ender brått i naboens hage. Den eldre damen er en skikkelig streng av seg, og er vant til at livet hennes styres med myndig hånd av seg selv. Nå er damen blitt eldre, me hun er ennå like sta og egenrådig. Hun liker dårlig at hennes sønn blander seg inn i hennes liv. Han kommer med en hjelpende hånd til sin mor via en sjåfør. Miss Daisy har riktignok en hushjelp, men synes at det klarer seg med det. Når sjåføren plutselig Hoke Colburn dukker opp i rikmannsboligen vil Daisy helst ikke vite av ham. Hun svarer dog når han kommer med spørsmål og ellers annet snakk med henne. Men Daisy er litt småfurten fordi hun ikke nå har full kontroll over sine kjøreturer. Hun vil aller helst klare seg helt på egenhånd og foretrekker å ta trikken for å handle fremfor å bli kjørt av Hoke. Sjåføren Hoke er dog en som ikke gir seg helt og er minst like sta som det Miss Daisy er på sin side. Han klarer til slutt å bryte gjennom isen og vinner mer og mer tillit for den eldre damen.

Historien i filmen er ikke akkurat grensesprengende. Ikke overraskende handler dette om kjøreturene til Miss Daisy. Dette er bygget opp som et karakterdrama der skuespillerne er de som får filmen til å skinne. Driving Miss Daisy er en skikkelig feelgood-film. Dette er en film i samme sjanger som den franske filmen ‘De urørlige’. Det handler om to folk som i utgangspunktet ikke ville omgåes en annen. Dette er en fornøyelig film. Den artige sorte sjåføren gir aldri opp Miss Daisy uansett hvor mye hun overser ham. Og Daisy selv er baksetesjåføren fra helvete. Men etter hvert får de begge opp respekten for hverandre. Hun er en rik jøde og han en enkel farget eldre mann. Etter hvert henger de sammen som et eldre ektepar. Man får også litt julestemning med på kjøpet selv om det ikke tar opp mye fokus i filmen. Det blir mye tid som tilbringes i bilen på de mange kjøreturene til Miss Daisy.

Dette er en film om livet og vennskap. Det er rart så sterkt et vennskap kan stå i livet. Man vokser raskt til og før man vet ordet av det er man gammel og grå. Filmen tar også for seg alderdom. Det er ikke alltid lett å bli eldre også særlig ikke når man ikke er like skikket lenger til å ta vare på seg selv. Igjennom denne skildringen ser vi flere falle fra og Miss Daisy blir ikke akkurat yngre hun heller. Dette skildrer jo også en helt annen tid. Man får igjennom filmen se at de svare ikke hadde like rettigheter som de hvite. Slike ting er sørgelig å se. Det er rart at man gjør forskjell på folk på den måten. Her får ikke den svarte sjåføren lov å gå på toalettet på stasjonen da toalettet bare er forbeholdt de hvite. Og med svarte rettighetsforkjempere får vi selvsagt høre om Martin Luther King som var den store mannen med drømmen om et bedre samfunn. Her får vi se at ting begynner å endre seg mot at de svarte får flere rettigheter og mer respekt som likeverdige menn og kvinner.

Som sagt er det skuespillerne som virkelig briljerer her og får filmen til å skinne. Filmens store midtpunkt er Jessica Tandy som den eldre Miss Daisy. Uten hennes innsalg hadde ikke denne filmen vært det samme. Hun spiller den bestemte damen som man først avkyr og liker bedre og bedre etter hvert som man forstår henne og kommer tettere på henne. En annen som også glimrer her og leverer et bidrag som man elsker fra første stund er Morgan Freeman. Han spiller den andre hovedrollen her. Morgan Freeman viser seg som litt av en artig og karismatisk kar. Han spiller en litt typisk rolle for ham å være her med en slitt karakter som bare har gått livets skole og viser seg å komme seg langt med det. Livet og filmhistorien har har vist at vi elsker slike underdoger og Freeman øser jo også ut av sitt vesen som vekker tillit hos en hver titter. Også favoritten fra Blues Brothers er med her i Dan Aykroyd. Han spiller sønnen til Miss Daisy og gjør en god rolle som han også ble nominert til Oscar for.

Denne filmen er nesten like fornøyelig som den var da den så dagens lys første gang tilbake på slutten av nittenåttitallet. Filmen er jo litt enkel, men fungerer godt i det den forsøker seg på. Det er mange fine øyeblikk her som beskriver det gryende og ekte vennskapet mellom Miss Daisy og Hokes. ‘Driving Miss Daisy’ er akkurat så fin som man forventer at den skal være. Man bruker ikke tid på å problematisere ting, og skraper bare overflaten av problemområdene. Og med gnistrende skuespillerprestasjoner og med en folkestjerne som Morgan Freeman er jo det ikke rart at verden falt for denne filmen. Her spiller jo også Morgan Freeman en eldre fyr på 70 år gammel. Det er ikke rart at mange alltid har sett på ham som en eldre mann. Og sammen med en gammel Freeman og en eldre dame, får man også en gammel formel når det gjelder formen på fortellingen.

Det hele fungerer jo meget godt på sitt helt enkle og solide vis. Som før påpekt så er dette en feelgoodfilm i god gammel klassisk ånd. Det betyr at man ler litt, gråter en skvett og ellers fornøyer seg med det man opplever sammen med karakterene. Man vet jo hvordan dette kommer til å utarte seg. Det blir heller aldri noen overraskelser i hvordan filmen utarter seg. Og særlig ikke om man har sett en del lignende filmer fra før av. Det er heller ikke helt samme klasse som den franske filmen ‘De urørlige’, men ‘Driving Miss Daisy’ har sin sjarme den også god for sin tid.