---

Ingress:

Året er 1944 og andre verdenskrig raser. I okkuperte Norge finner vi Per som blir kastet ut av et fly i fallskjerm og lander trygt oppe på fjellet i Norge med nytt telegrafutstyr. Han blir hentet av en tankbil som smugler inn utstyret til hovedstaden. Per rigger seg til på taket i tårnet til Rikshospitalets Kvinneklinikk i Oslo. Derfra holder han kontakt med London. Overlege Tore Aulie og hans kone Anne holder Per i dekning på klinikken. Motstandsmannen Frimann er ettersøkt av tyskerne, men trosser hjemmefrontens ordre om å dra til Sverige. Han var radiotelegrafist før Per og holder seg i Oslo på grunn av kjæresten, som er gravid. Hun ligger hjelpeløs i en leilighet hvor Gestapo venter, men blir sendt til sykehuset da hun skal føde. Frimann gjør hva han kan for å få se sitt barn, og samtidig blir nettet om telegrafisten Per snører seg mer og mer sammen...

Anmeldelse:

Filmen åpner med at vi får se en mørk himmel over et bygningstak i en by. Vi får se fortekster som inneholder følgende: ‘En gang i krigens år fantes en hemmelig radiosender på taket til Rikshospitalets Kvinneklinikk i Oslo. Den ble oppdaget av fienden, og kontakten med London ble avbrutt den 29 mrs 1944. Dette er rammen om denne filmens handling som er opptatt på stedet der dramaet foregikk. Allikevel har menneskene vi møter ingen dokumentarisk likhet med dem som var med den gangen, og hendelsene spinnes fritt omkring dette lille stykke Norgeshistorie. Men filmen har dype røtter i det som faktisk fant sted og er derfor tilegnet Kvinneklinikkens personell og radiotelegrafisten på taket.’.

Filmen begynner i det vi flytter bildet fra taket og ned på gaten der det kommer en bil kjørende og parkerer utenfor bygningen til Rikshospitalets kvinneklinikk. To menn eskorterer en dame ut av bilen og inn i bygningen. Mannen henvender seg i skranken med konen ved siden av. Han heter Per Moe Endresen og hun heter Marit. Marit tar over snakkingen med resepsjonisten og forteller at hun skal ha barn. Han tar farvel med henne før hun blir hentet av en sykepleier og Per blir stående alene igjen der inne. Han tar seg en tur inn i sykehuset, og resepsjonisten tar en telefon til en bekjent og hører om de vet hvem denne Per Moe Endresen er. Hun hører med en som var på sykehuset under den andre verdenskrig.

Han ser sykepleier Ingeborg komme inn døren og hilse på ham. Hun ønsker ham velkommen tilbake og hun spør om han kanskje blir og venter og sier at han skal ta kontakt med overlegen. De snakker sammen om barnet som skal komme. Men praten kommer raskt over på krigen. Legen forteller at han har fått et slags liv. Han ble puttet i fengsel en halv time etter at Per forsvant under krigen. Men de visste jo ikke stort så han satt et år til frenden kom og da ruslet han fra fengselet og opp til sykehuset igjen og ble der. Per spør om han ikke synes det var kjipt med Anne? Overlegen sier det var tungt, og han fortsetter med å følge opp med spørsmål til Per om det er derfor han ikke har kommet tilbake til sykehuset etter alle disse årene. Per nikker.

Filmen er som sagt basert på virkelige hendelser. Historien som fortelles her er både viktige og spennende, men den indre kampen er her like viktig som selve motstandsarbeidet som utføres. Det er ikke enkelt å være motstandsmann i et okkupert Norge. Tyskerne gjør alt de kan for å slå hardt ned på motstandsarbeidet som hjelper deres argeste motstander England. Tom begynner å få nerver og er ikke hundre prosent komitéflertall med arbeidet han må utføre. Det er jo lett å bli tatt og nettet snurpes sammen om sykehuset og hans. Motstandsmennene går konstant med giftampuller i lommen tilfelle de blir tatt så de ikke skal røpe informasjon til Nazistene. Her får vi se hvordan krigen påvirker motstandsmennene og vi får også ta del i den virkelige hverdagen på klinikken også som ikke er så preget av at det er krig. Mens folk mister livet som følge av krig representerer kvinneklinikken det selve nye livet. Filmen skildrer også Pers tilbakekomst til kvinneklinikken etter krigen når han selv skal bli far til en ny krabat.

Det er den norske prestisjeregissøren Arne Skouen som står bak denne filmen. Skouen har laget en masse filmer om hendelser rundt andre verdenskrig. Den mest kjente er nok klassikeren ‘Ni Liv’ fra 1957. Dette er en annerledes film fra Skouen, selv om dette også bærer på den samme indre kampen som det Ni Liv også viser. Her er det ikke like mye action heller og det hele fortoner seg mer i dramasegmentet. Men filmen er bra spennende til tross fra dette. Man får se at krig og motstandsarbeid er en komplisert affære. Det er ikke nok å bare ta seg av fienden, men også folk i egne rekker må taes av dage for å la være å bli tatt å tappet for informasjon av fienden. Skouen setter også sitt preg på denne filmen og det hele er bra lagt opp både i manus og på regien. Det er en helhet i det han gjør og han er god på å skape interessante manus og flotte bilder og vinklinger på ting.

Dette er en bra norsk film. Det bygges hele veien opp mot slutten som nærmest sitrer av spenning. Likevel er det noe som gjør at en trekker fram de aller beste karakterene og når jeg gir denne filmen en firer så vil jeg presisere at den er svært sterk. Jeg kan nesten ikke få nok av filmer om krigen, og dette er en som fungerer godt for å slukke tørsten for okkupasjonsdramaer. Her får vi se hvordan det kan ha vært under andre verdenskrig i lille Norge.