---

Ingress:

Vi befinner oss langt inne i fremtiden. Menneskene har forlatt jorden og igjen finnes bare en enslig flittig liten robot ved navn Wall-E. Han fortsetter å gjøre den jobben han en gang i tiden ble konstruert til å gjøre, nemlig å rydde og komprimere søppel. På sine flere hundre år i tjeneste er han blitt en mester i oppgaven sin. Men selv om livet som søppelrydder er greit, savner den livlige Wall-E selskap. Og når den robotsonden EVA plutselig dukker opp, blir Wall-E trollbundet på en måte han aldri før har blitt. Dette blir en ny start for Wall-E som forsøker å følge med henne ut i rommet på en spennende reise ut i det ukjente...

Anmeldelse:

Det er alltid ekstra spennende når Pixar kommer med ny film, men jeg var ekstra spent i 2008 når Wall-E kom på kino. Pixar har jo vært kjent for å ha skapt en rekke moderne eventyr, men med Wall-E prøvde de seg på noe helt nytt og gikk mot strømmen. Ikke siden Steven Spielbergs E.T. har man sjanset mer med en film. Det å skulle ha en robot i hovedrollen er jo mildt sagt dristig, men Pixar viser at de er mann til å gjennomføre oppgaven. Dette er kanskje ikke typisk sci-fi, men en film som kan peke på hva vi kan ha i vente i fremtiden.

En ensom sjarmør
Filmen begynner med at vi får se en rekke bilder av universet med dens stjerner planeter og galakser. Så hopper vi ned på jorden der alt er fult av søppel. Man lurer på hvor det er blitt av menneskene, men det skal vi få svar på gjennom filmen. Så møter vi den søte lille roboten, Wall-E. Han er som alltid i sving med å skape orden i søppelet. Wall-E er en unik karakter og så sjeldent som en robot med følelser. Han kjører rundt alene på planeten, med bare en innsekt som sitt eneste selskap sammen med en liten kakkelakk. Det blir også tid til litt musikk innimellom også. Wall-E nynner også på sanger og ser på TV-musikaler i mens han drømmer seg bort.

Animasjon i toppklasse
Manuset er meget smart lagt opp og lykkes godt i alt det foretar seg, til tross for at ting er litt småsært og veldig nedtonet. Regien er også god med ‘Finding Nemo’ regissør Andrew Stanton i spissen. Pixar har virkelig klart å skape liv i roboten Wall-E. Han er helt på høyde med C3PO og R2D2 i i Star Wars med sin kule personlighet og utpregede sjarme. For min del kunne jeg virkelig ønske å se mer sci-fi fra Pixar. Animasjonen er også helt i toppklasse, utenom menneskene som jeg har sett bedre før. Og selv om ikke Wall-E snakker, så klarer filmen seg lenge bra uten et enste ord fra en levende sjel lang tid. Den ødelagte og øde jorden skaper et episk bakteppe til sci-fien vi følger her. Man får flere ‘Star Wars’-lignende øyeblikk. Scenene på jorden i møtet mellom robotene Wall-E og Eva er bare helt nydelige. Alt ser så vanvittig klassisk ut og kommende sci-fi-produksjoner har mye å lære av Wall-E, som skaper så mye magi uten et ord med bare litt mekaniske lyder.

Åpner nærmest perfekt
Åpningen på Wall-E er noe av det beste jeg har sett noensinne på film. Det gjør at man allerede ved første gjennomsyn ser klassikerpotensiale i Wall-E. Det er noe ved den enestående stemningen og karakterene som man lever seg så til de grader inn i, også selv om de faktisk er noe så lite menneskelig som roboter. Wall-E er langt fra handlingsmettet, men klarer likevel å ha et fint driv på sitt helt eget vis. Man blir rett og slett skikkelig fascinert alt denne kule roboten finner på i hverdagen. Man blir med ham på godt og ondt og følger ham nesten som om dette skulle vært en robot-reality.

Sjangerblanding
Sjangerblandingen er veldig vellykket. Her får man en sci-fi-setting med et romantisk eventyr med på kjøpet. Det er også noe eget med å se kjærlighet mellom roboter. Dette er jo en av de merkeligste romantiske filmene som er laget, men også en av de vakreste. Det er en varme og en sjarme i det man ser som rører deg langt inn i hjerteroten. Humoren er også fremtredende. Særlig er det robotene som fremprovoserer humoren. Egentlig litt på samme måte som den man får i Star Wars-klassikerne.

Hva har skjedd med menneskene?
Det trekker ned inntrykket noe når menneskene kommer med i filmen etter ca 40 minutter. Men det er fordi de ikke er like godt animert som robotene. Men likevel er jo også dette et spennende moment i sci-fi-øyemed. Menneskene er blitt tykke og lever et liv i en boble. De kan ikke klare seg uten stolene sine og hjelpemidler. Det vil si at de blir dullet med av en rekke forskjellige roboter og servert underholdning og mat til en hver tid slik at de aldri kjeder seg. Robotene er til for å behage mennesket som nå befinner seg på en gigantisk romstasjon. De måtte flykte ut i rommet fordi jorden ble ubeboelig. Men nå er kanskje tiden kommet for å rekolonisere jorden. Det er i alle fall greit å få fortalt hva som er skjedd jorden og dets innbyggere. Det viser også at menneskene lever i en løgn på samme vis som det klonene i ‘The Island’ fra 2005.

Oppsummering
Selv om ‘Up’ kanskje er den beste Pixar-filmen, er ikke Wall-E langt bak. Dette gjensynet gjorde at jeg virkelig fikk øynene opp for denne helt spesielle dataanimerte sci-fi-godbiten. Det er svært vanskelig å ikke like Wall-E. Man føler at Wall-E er en film som kan konkurrere med det beste fra sci-fi-universet. Filmen føles litt som ‘Gravity’ (2013) til tider, bare med roboter. Man får også litt referanser til andre sci-fi-filmer som ‘2001 - En romodysse’. Wall-E har en oppbygning og en fortellerglede langt over det man kan forvente av noen film. Det er nesten bare Pixar på sitt beste som får oss til å bli så til de grader underholdt langt inn i hjerteroten. Jeg er glad for at jeg brukte tid til å gjenoppleve Wall-E. Den har virkelig holdt seg og var til og med mye bedre enn jeg husket den.