---

Ingress:

Filmen begynner med det kjente filosofiske sitatet fra Descrates: ‘Jeg tenker, derfor er jeg’. Vi befinner oss på 1930-tallet et sted. Først stifter vi bekjentskap med en gammel mann, ved navn Fuller, som ønsker han ikke hadde funnet ut av den fryktelige sannheten. Han vet noen kommer til å prøve å få ham til å ikke spre sannheten, derfor skriver han nå et brev til den eneste som kan forstå hva som er skjedd. Etter å ha skrevet ferdig brevet ligger den gamle mannen noen penger på nattbordet til en ung lettkledd kvinne og forlater hotellrommet. Nede i baren på hotellet gir han brevet til bartenderen og sier at han skal gi det videre til Douglas Hall. Fuller forlater så hotellet og blir kjørt hjem av en privatsjåfør. I mens åpner og leser bartenderen brevet. Fuller kommer så hjem til konen sin og legger seg for å sove. Vi får se at det skjer noe med øynene hans og så våkner en annen lik mann opp i fremtiden fra en teknologisk sak.

Anmeldelse:

Fortid og fremtid på samme tid
Vi får en simulasjonsverden der mennesker lever det de tror er 1937. Fuller legger igjen en beskjed til Douglas Hall i 1937-simulasjonen, før han våkner opp i en vår verden alla 1999 og blir drept der. Hall blir med en gang mistenkt for mordet, og drar tilbake til 1937-simulasjonen for å finne svaret på hva Fuller ville si ham. Men noen har lest brevet som egentlig ikke skulle gjøre det. Det gjør at en mann som jobber som bartender går rundt som en løs kanon og bare vil over i Douglas Halls verden. Hall får en strevsom periode der han også finner ut sannheten om hva som er galt med ‘simulasjonsverdenen’.

Filosofi om eksistens
I dag er vi vant til å spille onlinespill der man logger på som en virtuell karakter. Her får man se noe veldig lignende, bare at verdenen er så bra laget at den ligner på vår virkelige verden og man kan ta, føle og leve som virkelige mennesker. Mange har nok tenkt tanken: Hva om vår virkelige verden bare er en drøm eller vi faktisk ikke virkelig eksisterer. Det samme har filosofene slitt med å beskrive i mange årtusener. Hvordan kan man være sikker på at man virkelig eksisterer? Her får vi se folk finne ut at verdenen de lever i ikke er ekte, og at folk logger på deres karakter og leker med livene deres. Jeg har jo sett

Ligner på en rekke filmer fra omtrent samme år
Jeg elsker ‘The Matrix’ og er også egenerklært datanerd, derfor var dette en film som raskt fanget min oppmerksomhet da den kom ut i skyggen av Matrix samme år. Selv om jeg ikke klarer å omfavne denne filmen like godt som ‘The Matrix’, som alltid vil være kongen, er det noe ved denne filmen som gjør at jeg digger den. Filmen begynner også på samme måten som det ‘The Matrix’ gjorde med at man får vite at noe er galt med det man tror er virkeligheten. Det er også samme oppskriften som en annen stor favoritt, i mine øyne, også følger, nemlig Dark City fra 1998. Det er noe ved alle disse tre filmene som har litt likt konsept, men som likevel er så forskjellig fra hverandre at de fortjener oppmerksomhet hver på sin kant. Man har også ‘Being John Malkovich’ som kom samme år som de Matrix og Thirteenth Floor, som kan minne om litt om denne filmen til tider, selv om den ikke akkurat var en sci-fi-film. I ‘Being John Malkovich’ fant man en portal inn i kroppen til en mann som man kontrollerte.

Flere nivåer
Sci-fi delen går i teknologien med datasimulerte verdener. Filmen er passe dyp og man skal holde tungen beint i munnen om man ikke er vant til parallelle verdener, som det ofte er mye av innen sci-fi. Det er artig å se at vår helt møter de samme fjesene igjen som andre personer i simulasjonsverdenen. Med andre ord er det ganske likt Matrix til tider. Jeg liker det at man her får en dramathriller ut av en datasimulert verden. Den er dog ikke like snedig som det Matrix var, men bruker konseptet til det fulle. Jeg er glad at man ikke trenger så mye dyre effekter for å skape disse illusjonene.

Masse detaljer
Filmen begynner svært solid. Nesten helt mesterlig. Jeg har alltid likt illusjoner og her får vi en veldig kul en. Med en slik spennende åpning begynner man raskt å lure på hva som egentlig skjer her. Det er en herlig mystisk stemning i filmen. Etter hvert som filmen skrider fremover får vi vite mer og mer av hva egentlig den grufulle sannheten skjuler. Det er veldig mange detaljer her og det gjør at filmen også fungerer godt for å se flere ganger. Jeg har gleden av en del gjennomsyn av denne filmen, og ikke blitt lei den ennå. Filmen kan for noen virke litt treg, men manuset er meget godt konstruert.

Vi får hele sannheten til slutt
Det er stilig å se hva som skjer mot slutten her, der alle trådene skal nøstes sammen. Slutten er også mye mindre diffus enn det den første Matrix-filmen etterlater deg med før sin rulletekst setter inn. Jeg misunner litt de som ikke har sett denne filmen ennå. Det eneste jeg har å utsette på denne filmen er at den går litt tom mot slutten når det gjelder mystikken, når man får hele sannheten presentert. Selve slutten er også litt for enkel og fungerer ikke like godt sammen med resten av filmen. Jeg velger å gi filmen en svak femmer fordi den tross alt fortjener kredabilitet for sin solide gjennomføring.