---

Ingress:

Apeinfluensa har herjet menneskeheten. Verden slik vi kjenner den i dag begynner å gå i oppløsning. Den intelligente apen Caesar leder nå en stor apekoloni i de californiske skoger. Menneskenes tid som jordens herskere ser ut til å være over. Det brygger opp til full krig mellom aper og mennesker. Noen forsøker sårt å bygge fred mellom rasene, men rabiate krigshissere på begge sider stoler ikke på fienden...

Anmeldelse:

Planet of the Apes fra 1968 er en av de mest stemningskapende sci-fi-filmer jeg har sett. Senere er det kommet en haug med apefilmer, men veldig få av dem har klart å måle seg med den glimrende originalen. Det var derfor veldig gledelig at forrige reboot-film slo så bra an. Den overrasket meg totalt, og den trenden videreføres også med denne oppfølgeren. Dette er en enda bedre film som kommer bra opp imot originalen.

Dette er en flott oppfølger som også behandler originalen med respekt. Før man setter seg ned med denne perlen av en oppfølger, bør man ha sett ‘Rise of the planet of the Apes’. Det er ikke noe must, men man får litt mer kjøtt på beinet og får også med seg karakteroppbygningen til den viktige lederapen Caesar og hans reise mot friheten.

Det hele begynner ute i skogen. Apene jakter ned store hjortedyr og bjørner og har laget seg et lite fort ute i skogen. De begynner å lære seg å snakke engelsk i tillegg til deres apespråk. Apene lager seg redskaper og rir på hester. Apeungene går på skole og lærer at de ikke skal drepe hverandre. De er kommet langt på få år og er i tillegg veldig kroppslig sterke, og representerer med det noe mennesket frykter.

Menneskene som fremdeles lever er blitt immun mot apeviruset. De lever i byen, men mangler strøm som de er såre avhengig av. Den eneste løsningen på å få strøm, ligger i en demning utenfor byen. Men da må de inn i apenes rike, og slikt blir det splid av. Vi følger mennesket Malcolm og hans kamp for å bevare freden. Han forsøker å strekke ut en hånd til apen Caesar. Når apene får se menneskenes våpen blir de vill i blikket. Det er nemlig nok våpen til å drepe alle aper. Apen Koba tenker på krig som eneste løsning og gjør opprør mot apesjefen.

Effektene er makeløse og med slike ressurser kan man lage filmer man bare kunne drømme om da man på 1970-tallet begynte å produsere Planet of the Apes-oppfølgere. Alle apene er spilt av mennesker som i originalen, men forskjellen er at man her ikke har på seg kostymer, men bevegelsessensorer, så er det datamaskinen som legger på apekostymet på de forskjellige menneskene. Det er en meget fiffig måte å bruke den såkalte ‘motion capture’-teknolgien som vi først fikk bevist fungerte da vi fikk skapt Gollum i ‘Ringenes Herre - To tårn’. Også her får vi en upåklagelig Andy Serkis som Ca, men han får også en utfordrer i Toby Kebbelli rollen som den bad ass-apen Koba.

Cloverfield-regissør Matt Reeves gjør en utsøkt innsats med denne blockbusteren. Han får den til å fremstå som både underholdende å følge, pen og se på og med bra dybde. Hva mer kan man ønske seg av en film? Med andre ord gjør Reeves sin aller beste film i karrièren og blir et spennende navn å følge i Hollywood. Bildet er helt upåklagelig. Man ser aldri grensen der det vakre i fotoet begynner og hvor datagrafikken tar over. Alt ser så smashing ut at man nesten klyper seg i armen for å se om man drømmer. Vi får litt westerninspirert musikk som passer utmerket inn i produksjonen og er med å skape et mer episk inntrykk.

Denne filmen er veldig fascinerende og interessant å følge, selv om man vet hvor den vil hen. Manuset er også meget bra skrevet. Det er gjennomtenkt og interessant. Man får et forhold til både til apene og menneskene. Det er en intens og desperat situasjon. Apene tenker på å knuse menneskene mens de er svake. Det er et uromoment i hele filmen med noen av de mer uberegnelige apene, på samme måten som de mer uberegnelige menneskene.

Man får en del rasisme mellom aper og mennesker. Menneskene mener at apene er dyr og underlegne dem. Noen aper mener at menneskene må utslettes, imens apelederen tror at apene er bedre enn menneskene og er best tjent med fred. Filmen har en utmerket spenningskurve. Alt er bygget opp mot det store oppgjøret. Dette utvikler seg til litt av en thriller, sitter klistret til armlenet i stolen mot slutten.

Konklusjon
Det er lenge siden jeg har sett en bedre dystopisk sci-fi-film. Dette er en flott blockbuster. Denne filmen er nok den som kommer tettest på den første Planet of the Apes-filmen i kvalitet. Den spiller også på litt av de samme tingene. For min del ble dette en stor filmopplevelse. Dette er en film som ikke bare stiller etiske spørsmål, men som også lar følelsene dine slippe seg løs. Slutten er solid, og det blir interessant å se hvordan dette vil utvikle seg til neste film.