---

Ingress:

Filmen starter med den litt urolige mystiske stemninngsmusikken til Howard Shore (Ringenes Herre og Nattsvermeren). Allerede der begynner man å ane at noe ligger å ulmer. Det første vi får en stykk Jeff Goldblum i karakter som med store øyne forteller om at han jobber med noe som kan forandre verden og livene våre. Han snakker med en pen kvinnelig journalist og blir litt småfjern og eksentrisk når han snakker om arbeidet sitt. Det neste som skjer er at han lurer henne med hjem for å se på det vitenskaplige utstyret sitt. Men dette første møtet ender ikke med snøret i bånd, men blir en fiffig måte hvordan to individer begynner å nærme seg hverandre profesjonelt og erotisk.

Anmeldelse:

Første gang jeg så denne filmen var på TV2 en gang på midten av 1990-tallet. Det var en film som gjorde inntrykk på meg. Filmen ble introdusert av hallodamen som verdens mest skremmende film da den kom ut. Det er noe som gjør at en tenåring får store forhåpninger om å sprenge grenser. Og jeg må innrømme at hjertet mitt slo hurtigere ved enkelte scener som den dag i dag må sies å være ganske så nasty. Fluer er noen ekle små insekter, og ditt forhold til disse i utgangspunktet så harmløse små flygende krypene blir ikke mindre hysterisk etter å ha sett denne filmen.

En funfact om prosessen å få filmen til lerretet så var det først Tim Burton som ble gitt oppgaven å lage filmen. Det kunne blitt en veldig annerledes film, men det ble ikke noe av. På mange måter er jeg nesten litt glad for at det ble David Cronenberg og ikke Burton som fikk ansvaret for regien, ikke det at jeg ikke elsker Burton, men Cronenberg har en mye mer råere og brutal stil enn Burtons mørke men stilsikre gotiske oppvisninger. I hovedrollen treffer vi en Jeff Goldblum i storform. For min del er dette kanskje hans mest intense rolle som definerer ham som skuespiller. Sammen med Geena Davis danner de et skjønnheten og udyret-par man sent glemmer.

Siden dette er en sci-fi-anmeldelse så skal jeg bruke litt tid på denne briliante forskningen som ville revolusjonert verden totalt om den hadde fantes. Hovedpersonen i filmen driver med teleportering av objekter fra et sted til et annet. Det betyr at man har en maskin som analyserer hva en ting inneholder og destruerer den for å bygge opp en unik kopi et annet sted. Med slik ny forskning er det også etiske problemer. Og dette er klart når man begynner å bruke det på levende materiale. Det er et voldsomt ansvar å teleportere mennesker og hvis man kunne dette så kunne man også i teorien lage så mange versjoner av personer som man ville. Dette er nok noe av grunnen man ikke har tillat kloner av mennesker i siviliserte land. Faren for at noe går galt er stor, og det gjør det også selvfølgelig i filmen.

Som alle forskere så begynner forskningen i små steg om gangen. I det filmen begynner har vår forsker en prototype klar på teleporteringsmaskinen. Den blir styrt av en datamaskin som tolker det den skal teleportere. Vi blir med i ‘tunings-prosessen’ av maskinen i etterstrebelsen av perfeksjonen. Etter mange netter og mye forsøk lykkes endelig vår forsker å teleportere levende materiale. Og med det utgangspunktet begynner filmen å komme inn på sporet fra originalen fra 1958.

Jeg elsker originalen av Fluen fra 1958. Dette er en igjeninnspilling, om man kan kalle den for det? Man blir litt i tvil når de to filmene er såpass forskjellige. Det eneste de deler er selve konseptet. Ellers er historien totalt forskjellig i de to filmene og det er historien som gjør den første filmen så spesiell sammen med det fiffige konseptet. For min del synes jeg det er litt kult at man forsøker å tenke helt nytt når man skal forsøke å skape en ny film ut av en kjent klassiker. Originalen er en slags kriminaldrama med sci-fi-vri, her får vi mer en klassisk monsterfilm alla Frankenstein.

Kameravinklene er ofte friske og spennende. Typisk kan vi se hovedpersonen snakke, men vi ser ikke hvem han snakker til. Dette skaper mange flytende overganger i filmen. På effektivt vis klippes scene for scene sammen uten noe ‘dødtid’. For min del virker fremdriften i filmen passe fordel. Jeg liker godt slike konseptfilmer der man litt etter litt får inntrykk av hva som skjer. Jeg sier ikke at ting er vanskelig å skjønne, for det er de virkelig ikke, men prosessen i at vår uheldige venn bokstavelig talt transporteres til en flue er både grotesk og fascinerende på samme tid. På mange måter slutter denne filmen med utgangspunktet for originalen.

Monsterhistorien er den som skaper grøsserelementet i filmen. Først er det litt morsomt å se forskeren forandre seg, men så blir det eklere og eklere. Sminke og kostymejobben i denne filmen er noe som skiller seg veldig ut fra originalen. Her får man virkelig følelsen av at vår venn blir mer og mer lik en flue, og mellom der får man alle de menneskelige mellomfasene. På veien begynner han også mer og mer å oppføre seg som en flue med reflekser, styrke og hurtighet.

Den første skrekkaktige scenen man møter på er et armbrudd og etter dette går det bare en vei. Mer enn dette skal jeg ikke avsløre for deg som vil se skrekkdramaet annet enn at ting blir virkelig disgusting, og det at jeg så filmen på blu-ray gjorde ikke saken bedre, da mer av de ekle detaljene kom frem som gjorde at jeg måtte nesten bruke pute til tider. Dette er med andre ord ikke en film man koser seg med god mat imens man ser fordi inntrykkene gjør at man lett blir litt kvalm.

Konklusjon
Filmen var mye eklere enn jeg husket. Nesten som remaken til John Carpenter av ‘The Thing’, bare litt mer nasty. Begynnelsen er mer sci-fi og slutten mer skrekkfilm. Sammen skaper dette en klassisk kombinasjon. På mange måter er ikke dette så ulikt det man oppelver i den klassiske Frankenstein med en tvist av King Kongs kjærlighetsdrama. ‘The Fly’ viser den dag i dag at den innehar veldig solide sminkeeffekter som selv den dag i dag ser svært imponerende ut. Man merker med andre ord at man har med en kvalitetsregissør å gjøre som mener alvor med produktet han har skapt. I mine øyne er dette helt klart blant David Cronenbergs ypperste filmer.