---

Ingress:

Vi følger eleven Shuya Nanahara med den triste bakgrunnshistorien. Moren hans gikk fra ham da han gikk i fjerde klasse. Samme dag som han begynte i syvende klasse, hengte hans far seg. Etter det var alt et eneste kaos. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Snart er de ni obligatoriske skoleårene over. Han sitter på bussen sammen med sine skolekamerater, da de plutselig blir gasset med en søvndyssende gass. Deretter blir de brakt til en militærleir. Der får de et halsbånd rundt halsen og hilser på Kitano som var læreren deres i syvende klasse. Han forteller om Battle Royale-loven, og at dagens skoleoppgave blir i henhold til den. De skal drepe hverandre til bare en står igjen. Alle knep er tillatt...

Anmeldelse:

Jeg har sett Hunger Games og har fått høre at den ligner mye på Battle Royale. Derfor ble jeg så spent på Battle Royale at jeg måtte se den. Filmen begynner med dramatisk symfoniorkestermusikk ispedd operasang og bølger fra havet som overfaller noen majestiske skjærsteiner. Lite vet man da om det som skal komme...

Filmen settes igang med en liten orientering om landet vi befinner oss i: Da det nye seklet begynte, kollapset hele landet. 15% eller 10 millioner mennesker var arbeidsløse. 800 000 elever nektet å gå på skolen. De voksne var redde for de unge. Det ble da vedtatt en ny lov: Det nye seklets undervisningsform, kalt Battle Royale.

Blant 43 000 av landets niendeklasser ble 9A fra Dajon-skolen i Zenfukuji valgt ut. Det sies at årets kamp var mye tøffere enn fjordårets. Vinneren av den 2 dager, 7 timer og 43 minutter lange kampen ble en jente. Hun smiler til pressen iført sin blodige skoleuniform med en dukke på fanget.

Elevene befinner seg på en øde øy på rundt 10 kilometer i omkrets. Den er delt inn i soner. Lærer Kitano rapporterer hver sjette time. Da forteller han hvilke områder som blir nye faresoner. Hvis noen oppholder seg der må de komme seg bort raskest mulig. De elektroniske halsbåndene de bærer forteller de som styrer spillet hvor de er, hva de foretar seg og hvor mye tid de har tilbrakt i hver sone. Hvis de oppholder seg i et område for lenge eller bryter noen regler sender administratorene ut et radiosignal som gjør at halsbåndet til den uheldige eksploderer. Det hjelper heller ikke å ta av halsbåndet for da vil det også eksplodere. Nå når de vet alle spillets regler får de udelt forsyninger og våpen. De blir fortalt at livet er en lek. Så de får kjempe å bli en voksen som føles verdig i å overleve...

Atmosfæren på skolen er nådeløs og samtidig gjenkjenbar. Elevene går nemlig med kniv og går ikke av veien for å stikke læreren heller. Han svarer med å rense såret og vaske blodet av hendene og dressen sin. Denne lærereren heter Kitano og blir spilt av ingen ringere enn Takeshi Kitano (Japans store multikunstner). Han leder konkurransen Battle Royale med hard hånd. Som i skoleklasser på dette alderstrinnet er det mye fnising og alle tror lærer Kitano tuller når han sier de skal drepe hverandre, men han får raskt deres oppmerksomhet da han kaster en kniv inn i skallen på en av jentene i klassen. Da bryter full panikk ut.

Det psykologiske spillet der alle er redde alle og ingen er klar for kamp er igang. Dette er en litt mer hardcore versjon av Hunger Games. Her dreper elevene hverandre på kaldblodig vis med kuler og krutt, piler og stikkvåpen. Noen får ikke tildelt noe de kan slåss med en gang. Jeg må si at selv om jeg likte Hunger Games, må jeg si at Battle Royale var et par hakk bedre. Battle Royale var mye bedre på å vise det nådeløse spillet. I Hunger Games, føles ikke seriøsiteten i spillet like troverdig. I Battle Royale ser man blodet.

Det har vært utallige filmer opp igjennom historien der deltakere har drept og kjempet mot hverandre i konkurransesituasjoner, men i de fleste filmene er det voksne som dreper voksne. Det nye her er at vi befinner oss i et samfunn som engasjerer slike konkurranser for barn på vei inn i det voksne livet. Innimellom er dette like brutalt som en skrekkfilm eller en hardbarka krigsfilm for den saks skyld.

Selvsagt er dette svært spekulativt at barn dreper hverandre på denne måten. Særlig når man har hørt om slike grusomme skolemassakre og lignende, føles dette veldig feil. Men man lever seg inn i filmen. Det hjelper også på at filmens univers foregår i en fiktiv verden. Man føler alvoret på kroppen. Man blir fysisk engasjert i det som skjer. Det hele føles veldig autentisk. Skoleungdommene oppfører seg som 15/16 åringer flest. De er forskjellige, men man kjenner igjen de typiske typene blant dem. Noen er vennlige, noen blodig seriøse, noen einstøinger, noen mobbere, noen tapere, noen forelskede, noen som bare er med for fornøyelsens del og mange flere.

Fotoet er overraskende variert utført og klippingen er svært proff. Det hele starter som drama og utvikler seg til en thriller etterhvert der de sterke klarer seg til slutt. Dette kunne raskt vært veldig repeterende med folk som dør en etter en, men fortellingen er ypperlig fortalt. Filmen holder på din oppmerksomhet hele veien og sulteforer oss med bakgrunnsinformasjon om hvordan elevene kjenner hverandre på godt og ondt. Alt er veldig spennende og noen ganger er ikke folk bare skadet og ikke døde slik vi antar. Man får jo rapportene, men det er ikke alltid lett å koble de japanske navnene til ansiktene.

Konklusjon
Noen ganger går det lengre perioder mellom hver gang møter igjen overlevende elever. Innimellom bygger filmen opp store øyeblikk for så å overraskende drepe personen i det neste øyeblikk. Det er ikke lett å si hvem som kommer å klare seg i starten foruten Shuya Nanahara. Jeg må si at jeg likte filmen bedre og bedre etter hvert. Og på slutten når alt rulles opp føler man at man har vært med på en liten syk men engasjerende film. Det er mange inntrykk man får etter å ha sett en slik film. Når det gjelder vurderingen er det vanskelig å si om man skal premiere dette med en sterk femmer eller en svak sekser.