---

Ingress:

Filmen åpner med at en gammel dame forteller om krigen. Hun forteller at hun ikke var en begeistret nazist og ikke ville sendes til Førerens hovedkvarter. Men hennes nysgjerrighet vant og skjebnen førte henne til Hitlers kontor.

Anmeldelse:

Det hele begynner i november 1942. Den unge kvinnen, Traudl Junge, blir sendt til førerens hovedkvarter i Østpreussen sammen med en knippe andre unge damer midt på natten. De skal kjempe om å bli Hitlers nye sekretær. Hitler hilser på dem og velger seg ut Traudl som gir det beste inntrykket. Hun er 22 år gammel da hun består Hitlers prøve foran skrivemaskinen.

Filmen fortsetter 2 år senere på Hitlers 56. fødselsdag i Berlin. Det er 20. april 1945. Artilleriet regner over Berlin. Det er russerne som kommer. De er bare 12 kilometer fra bykjernen. Hitler er rasende. Det hersker full panikk i hele Berlin. Barn og unge blir beordret om å kjempe til siste mann. Himmler mener at om føreren blir i Berlin, vil han ta hele det tredje riket med seg i avgrunnen. Militæret og SS lyger for Hitler for de ikke tørr innrømme at Berlin ikke klarer å forsvare seg.

Eva Braun er en livsglad dame som ikke tar sorgene inn over seg. Hun vil danse og feste seg inn i døden. Traudl beskriver bursdagsfesten som uvirkelig. Som en drøm hvor du vil våkne, men ikke kan. Den bare fortsetter og fortsetter. Vi blir også med en tysk general gjennom bunkeren i det han har fått ordre om å skytes. Hitler fortsetter å være iskald frem til siste slutt, selv om hans raseri ofte kommer frem når han blir sveket eller tilsidesatt.

Hjernevaskede nazister er lojale og går med letthet i døden for føreren, imens andre stikker med halen mellom beina når nederlaget er et faktum. Mot slutten blir det mange sterke og ekle scener som gjør at man vemmes litt. Dette er med andre ord langt fra noen popcornfilm, men mer en viktig historie å fortelle. Heldigvis føles filmen ikke for mye av det ene eller det andre. Vi gjør oss selv opp en mening om hva som er rett og galt. De som ikke har sovet i historietimene har også den rette bakgrunnskunnskapen til å vurdere filmen.

Manuset er skrevet av Bernd Eichinger. Det er basert på en bok av historikeren Joachim Fest om Hitlers siste dager. Manuset er også inspirert av deler av Albert Speers memoarer og erindringer fra Hitlers privatsekretær Traudl Junge. Filmen er en av de første tyske filmene hvor Hitler har en rolle som en historisk figur. Vi får et bra troverdig og balansert bilde av Hitler. Han blir fremstilt som et menneske, men med svært få sympatiske trekk. Han er kald og kynisk i sin behandling av krigens offer, men de nærmeste medarbeidere, og sin hund er han snill med.

Det er alltid interessant med filmer som inneholder handling fra det dystre krigskappitelet andre verdenskrig. Men det blir noe litt uvanlig når vi får beskrivelsen av de siste dager i Hitlers egen bunkers. Det er også befriende å få en tysk film som på kav tysk formidler nazirikets fall på en meget troverdig måte. Dramaet vever inn mange av de kjente nazistene Speer, Himmler, Eva Braun, Goebbels, Göring og mange flere.

Filmen berører deg virkelig. Ikke det at man føler med nazistene, men det er trist å se at så mange barn går med i dragsuget. Man får en hvis bismak i munnen når man ser dette. Stemningen er veldig trykkende i bunkeren. Man føler krigen på kroppen og øyner at alt håp er ute. Og i desperate tider tyr mange til desperate handlinger som får konsekvenser for flere enn bare seg selv.

Det er viktig å understreke at filmen kun er en dramatisering og ikke et virkelig dokument. Det er omtrent umulig å lage et slikt verk uten feil. Det skal også i Der Untergang være historiske feil, men i det store og det hele ser de fleste på filmen som stort sett historisk korrekt. En versjon av Hitlers død blir også beskrevet i filmen.

Konklusjon
Der Untergang er en utsøkt film. Det er en makeløs og annerledes krigsfilm. At filmen skildrer nederlaget er en interessant innfallsvinkel. Innimellom får man krigsscener fra utenfra Bunkeren til Hitler, som understreker at dette er en real krigsfilm. Effektene er også svært solide. Lyden av krigen er også plass. Det blinker i lys og elektriske anlegg i den solide bunkeren underveis. Bruno Ganz gjør en makeløs innsats som Hitler. Han gjør med dette sitt livs rolle og levendegjør en Hitler man tror på. De andre skuespillerne leverer også varene og spiller Ganz god. Filmen som fikk Amanda for beste utenlandske film er fremdeles noe av det ypperste som er levert innen tysk film. Den er også den nest dyreste filmen fra Tyskland etter Das Boot. Og det merkes, fordi en mer gjennomarbeidet film i alle ledd skal man lete lenge etter.