Jacob og Jennifer er et gift par som tilhører det øvre sosiale sjikt. Jacob har en god jobb på et sykehus og Jennifer har en moteriktig jobb i en avisredaksjon. De vil leve sitt eget liv som de lyster. Vi følger dem i deres sidesprang. Men hans sidesprang er av annen art enn hennes. Filmen utvikler seg til litt av et trekantdrama...

Filmen åpner på et sykehus. En lege sprader rundt i korridorene. Like etter blir det travelt når en ung kvinne kommer inn uten åndedrett. De får henne til å puste. Når han kommer hjem sprader han naken rundt i leiligheten før han snakker med kona om hva som har skjedd den dagen. Neste dag på jobben spør medisinstudenten John hvem Jacob bor med. Han lurer på om det er en mann eller en dame.

Det overraskende brevet fra Jacob til kona
‘Kjære Jennifer. At du fortalte meg om dine forbindelser med riktige menn, gjør at jeg får mot til å åpne meg for deg. Jeg har for første gang møtt en mann som jeg ønsker både å lære å kjenne og å ha et seksuelt forhold til. Det forandrer ikke hva jeg føler for deg, og han kan heller aldri bli en trussel mot det. Jeg ønsker ikke å måtte velge mellom dere. Det håper jeg du ikke vil forsøke å tvinge meg til, for jeg vil ha dere begge. Jeg gleder meg til å se deg igjen. Hansken er kastet. Din trofaste Jacob.’

Filmen føles som mye annen Wam og Vennerød-produksjoner, litt overambisiøs. Filmskaperne vil si veldig mye med filmen. Det sparkes i alle retninger. Som vanlig er det også meningen å provosere litt også. I 1980 kan jeg tenke meg at denne filmen sikkert var sterk kost. Det at begge er utro er jo svært vanlig i Wam & Wennerødfilmer, men det spesielle her er at han er utro med en mann. I Norge var homofilt samliv mellom menn straffbart i Norge frem til 1972, altså ikke så mange årene etter dette altså. Man kan med andre ord si at dette er det direkte motstykket til Wam og Wennerøds Hotel St. Pauli som kom i 1987.

Det feires familiejul. Da er det litt oversymbolikk i filmens manus. Selskapet kaller man ‘Family at war’. Når Jacobs mor skal helle alkohol i glassene omtaler hun det som å fylle krutt i kanonene. Med litt glimt i øyet forteller Tante Nøste om en utradisjonell 'mandel i grøten'-fest. Hun hadde nemlig vært på omskjæringsfest i Tyrkia. Der puttet foreldrene forhuden i gryteretten og spenningen steg om hvem som ville få den på tallerkenen.

Utelivet er nok litt for trendy for tiden med gutter som flekser muskler i bar overkropp inne på dansegulvet på utestedet. Og selvsagt blir det også heftig bruk av røkmaskin og såpebobler som reiner ned over de som danser på scenen. Det blir også tid for en oljet farget som står å deiger seg. Man danser til discomusikk av blant annet ABBA. Alle går selvsagt banans på dansegulvet i dansescenene som foregår i mange minutter av filmen. De unge i 1980 synes sikkert dette var et kult innslag, for meg var den tøffe diskomusikk nok til at det svingte litt i rockefoten, men det kan nok for mange bli for mye av det gode med slike scener.

Jeg føler filmen var litt mer nedpå enn mange av de andre Wam og Wennerød-filmene som kan være veldig høy på intensiteten hele veien. Her glimter filmen litt til innimellom med litt mer sjarmfult skuespilleri som faktisk går hjem uten å føles veldig snålt og overdrevent. Bjørn Skagestad, Kjersti Døvigen og Audun Meling passer bra i sine roller. Sossen Krogh og Wenche Foss kjører også showet bra i de eldre moderrollene og spiller faktisk skjorta av de yngre i filmen.

Etter å ha sett en god del Wam og Vennerød-produksjoner blir man vant til stilen deres. Man vet liksom helt aldri helt hva man får med Wam og Vennerød. De skal ha for at de er bra kreative og har levert en imponerende stor filmportefølje gjennom deres 25 år lange karriere. Nå er ikke jeg deres største fan, men jeg synes at en del av filmene er bra underholdende å se. Denne filmen som ikke fikk så gode kritikker, synes jeg føles som litt midt på treet og ingen dårlig Wam og Vennerød-film. Dette er ikke like underholdende som Lasse og Geir som tar kaka i min bok, men filmen har da noe ved seg om man godtar det som skildres.

Det jeg har mest problemer med er alt filmen vil påprakke meg av meninger. Moralen er selvsagt frigjort til tusen, men det er jeg begynt å bli vant til etter å sett mye film. Filmen forsøker å fortelle oss at arbeidet ikke ha så stor innflytelse på livet. Den skriker ut at landet trenger radikale forandringer. Filmen stiller mange spørsmål: Er det bedre å tenke med fitta enn reva? Er pressen betalt for å gå over lik? Jennifer ligger med mannens politiske motstandere. Det synes han er det verste som kan hende en stakkars mann. Jennifers mor serverer flere fraser i filmen. Bedre Levende gal enn død normal. Lykken ved å gro fast har aldri tent henne. Sex og formering er sa så forskjellig. Folk ligger jo ikke sammen bare for å få barn. På sykehuset der Jacob jobber blir livet til i samme hus som andre dør. Jennifer og Jacob lever etter sitt motto: ‘Heller falle ned og dø, enn slett ikke leve’.

Konklusjon
Man merker at filmen vil si oss noe og det er kanskje ikke uten grunn at den ble plukket ut som Norges Oscarkandidat. Den nådde dog ikke opp til nominasjon. Filmen forteller et budskap om at man lett blir straffet om man lever utenfor det folk kaller normalen. Det er ikke mye som skal til for å provosere andre og det får våre hovedpersoner merke i filmen. Litt klapp på skulderen skal Wam og Vennerød ha for at de leverte Norges første skikkelige skeive film. Jeg ruller en fin treer for denne filmen som var høyst severdig.