Krisha skal tilbringe Thanksgiving sammen med familien for første gang på mange år. Hun får en varm velkomst der alle deler ut klemmer i øst og vest. Alle er innstilt på å hygge seg maksimalt sammen i høytiden sammen med hele storfamilien. Krisha lager kalkunen klar og setter den i ovnen. Og mens den stekes går selskapet sitt vante gang, men når maten er klar begynner problemene. Da kommer skjelletter fra fortiden ut av skapet når en flaske alkohol som ikke burde ha blitt sprettet endrer selskapets fred og fordragelighet...

Når regissør Trey Edward Shults skulle lage denne filmen valgte han å satse på de rundt ham. Filmen skal være spilt inn hans mors hus med flere av medlemenne i Shults egen familie. Alt er basert på hendelser som har hendt med Shults familie igjennom årenes løp. Vi får til og med oppleve Shults Alzheimerssyke bestemor som ikke en gang var klar over at hun var med i en film.

Filmen åpner med at vi får se det litt herjede fjeset til en eldre amerikansk dame akkompagnert av en urolig stemningsskapende musikk. Allerede der øyner vi at det er noe spesielt med denne eldre damen. I første scene med henne får vi se at Krisha, som damen heter, går å leter etter huset hun skal besøke. Hun trakker selvsagt også i en sølenytt og banner og steiker. Denne scenen er utrolig lang, og der øyner jeg at filmen kanskje kan bli litt i det drygeste laget for meg, men så snur det heldigvis raskt.

Scenene fortsetter imidlertid å være være lange, men dette gir også mye tilbake til filmen i form av at man føler at man er tilstede i situasjonene. Det virker også som om filmen har litt improvisert dialog i scenene som virker veldig naturlige. Dette gir også filmen et usedvanlig friskt preg, særlig når man besøker denne glansbildefamilien med fin harmoni mellom mange generasjoner. Heldigvis får vi også se at glansbildet sprekker. Samtidig som det skjer endrer filmen totalt karakter fra lett og lystig til tyngre og alvorlig. Også dette er en mesterlig manøver som fungerer solid i filmen.

Som sagt tar det litt tid før man aksepterer premissene for filmen. Da senker man skuldrene og begynner å ta inn de kvaliteter som filmen gir deg. I begynnelsen er det overraskende mye herlig humor som kommer ut av situasjoner, reaksjoner eller replikker. Musikken er også et kappittel for seg selv. Den er litt også litt morsom i begynnelsen i sin usedvanlige snåle men svært fungerende stil. Vi snakker trepinner og pling-, plong-lyder i harmoni med alt mulig. Alt er med på å gi filmen et meget unikt preg som også sitter i deg også etter at du har forlatt kinosalen.

Filmen begynner som sagt veldig rolig, så får man en morsom og laidback periode før den svært intense slutten setter inn. Man kan dra litt paralleller til Steve Buscemis igjeninnspilling av Interview som hadde mye av det samme, bare med en helt annen historie. På samme måte snur også filmen totalt underveis sammen med stemningen. Vi får noen heftige klaustrofobiske øyeblikk der musikken går amok og kameraet snurrer sammen med hovedfiguren. Alt er gjort på en måte som fremhever hovedrollepersonenes indre kamp.

Konklusjon
Fortellerteknikken i filmen er mildt sagt variert og svært fiffig. Med den, innholdet og musikken fremstår dette som noe helt spesielt. Regissør Trey Edward Shults lager med andre ord en usedvanlig flott debutfilm. Det skinner veldig igjennom at Shults har mye på hjertet med både film og innhold. Temaet for filmen er som alltid aktuelt. Alkohol har ødelagt mange familier og denne er ingen unntak. Skuespillerprestasjonene er også særdeles gode med Krisha Fairchild i spissen som Krisha. Jeg elsker det fiffige karakterstudiet og den reisen man er er med på gjennom filmen. Dette var jammen meg en stor opptur som første film på BIFF med en film som engasjerte og overrasket meg stort.