---

Ingress:

Selve filmen åpner med at Mr. Thornhill konverserer med sin sekretær ut i taxien. De skiller veier da han besøker et hotell. Alt starter rolig men tar raskt av ut på en avstikker da Mr. Thornhill blir truet med i en bil som venter utenfor hotellet han er på vei ut av. Han blir kjørt ut til en fasjonabel eiendom og til familieeiendommen til Townsend. Hva er i gjerdet?

Anmeldelse:

Som vanlig i Hitchcock-filmer er det slik at man i begynnelsen ikke skjønner alt. Digger slike konsepter der man får puslet sammen brikkene og får da mer og mer av hele bildet av hva som egentlig er på ferde. Digger dette narrespillet der hovedpersonen blir skjenket full og klarer å rømme med bil. Da han forsøker å forklare situasjonen for politiet sier han sannheten, men da politiet undersøker saken, spiller Townsendgodseierens kone litt av et skuespill som undergraver historien til hovedpersonen og forteller om en heidundrende og fuktig fest. Dette får Mr. Thornhill til å grave videre i saken, for å finne ut av hva det er Townsend skjuler og hvorfor de bortførte og prøvde å drepe nettopp ham. Det hele blir enda mer mystisk når han finner den ekte Mr. Townsend som forklarer at huset hans er lukket og låst. Ingen bor der og Townsends kone døde for mange år siden. Og snart befinner hovedpersonen seg nok en gang i livsfare...

Dette er en film jeg har gledet meg til å se lenge. Særlig siden Alfred Hitchcock er en av mine ynglingsregissører. Jeg hadde nesten glemt filmen som jeg trodde jeg hadde sett før. Litt rart at den ikke var del av Hitchcock-collection som jeg kjøpte med de fleste filmene til Alfred Hitchcock. Unasett begynner filmen med en sprek introduksjon der vi får se en trafikkert gate speilet i alle vinduene på en skyskraper. Allerede der skjønner jeg at filmen er svært gjennomarbeidet, slik jeg også hadde forventet på forhånd siden dette er del av Hitchcocks filmarv. Videre viser Hitchcock at han kan levere stødig også i en actionfilm av det beste kaliber.

Filmen er meget godt laget for å være fargefilm fra slutten av 1950-tallet. Vi ser at alt fra lyskontroll til eksepsjonell kameraføring leker med filmmediet. Digger blant annet sekvensen der hovedpersonen møter godseier Townsend i godsets bibliotek. Ja det er scenen der kameraet føres i ring rundt godseieren i det hovedpersonen skuler på godseieren. Fotoarbeidet er også svært utsøkt i resten av filmen og bildet føles både friskt og klart på en uvanlig måte for en slik eldre film. Jeg får gåsehud ved flere anledninger. Blant annet av de spennende og halsbrekkende fyllekjøringsscenene helt på kanten av stupet ned fra fjellet ved sjøen. Musikken spiller også på lag i denne scenen og gjør den svært intens. Særlig når politiet med fulle sirener legger seg på hjul. Scenene som coveret er hentet fra er også svært heftig med propellflyet som både skyter etter hovedpersonen. Det er også mye annet snacks som en scenene skutt fra toppen av en skyskraper med særdeles flott scenografi, der vi får se hovedpersonen løpe ut i en ventende taxi sett i fugleperspektiv. Vi besøker også andre spektakulære lokasjoner som blant annet Mount Rushmore med de karakteristiske presidentene som er hugget ut i fjellet.

Digger alle de små detaljene i denne filmen. Det er alt i fra ‘høne’-moren til hovedpersonen som blir bekymret når sønnen blir tatt i fyllekjøring og avleverer en svært syltynn forklaring. Replikkene er både smarte og kule. Det er også en del svært kule actionscener i filmen som stadig imponerer. Vi får ingredienser som agenter, eksploderende tankbiler, togturer, en flott mystisk blondine og mye spenning i kampen for å holde seg i livet. Elsker hvordan folk som følger etter hovedpersonen avslører seg i scener på samme vis som man er vant til i senere James Bond-filmer. Filmen er bra spennende og underholdende hele veien, og det er vanskelig å gjennomføre i en thriller fra midten av forrige århundre. Selv slutten er noe som fenger. Dette er til og med mer spennende enn de fleste eldre James Bond-filmer som er helt i samme sjanger. ‘North by Northwest’ viser at også agentfilmer fra 1950-tallet kan overbevise.

Konklusjon
Filmen er god på å avlede oss. Når filmen er midtveis er det ikke lett å si helt hva som foregår, men selv om det er sparsomt med informasjon vi får i begynnelsen, klarte jeg å avsløre noen rollefigurer før de åpenbarte seg, og det er det som er så kult med slike filmer når hjernen jobber for å finne de manglende brikkene. Jeg synes Alfred Hitchcock har laget ufattelig mange gode filmer, og denne er absolutt blant mine favoritter. Det er vanskelig å komme opp mot mesterverk som Fuglene, Psycho, Vertigo og Rear Window, men jeg synes virkelig denne filmen følger disse filmene. Dette er kanskje Hitchcocks mest actionfylte film og jeg kan ikke slenge nok lovord om den. Her er det bare å se og nyte. Jeg vil si denne filmen har mye selv for unge filmseere som ikke liker trege filmer. Og slutten er noe selv de store actionregissørene ikke klarer å kopiere nå til dags. Det gjør at jeg sitter med et flir på kjeften over den snedige slutten.