---

Ingress:

Denne filmen er en film om noe så nakent som en kropp. Hun får oss til å slappe av i begynnelsen av filmen og senke skuldrene. Men hun sier at vi ikke må lukke øynene, fordi vi er på ‘kino’. Hun gir oss så historien om kroppen sin. Du hun var 8, bel hun forklart at hun må holde magen inne. Hun hadde alltid vondt i magen. Hun går aldri med sandaler, og smiler alltid med munnen igjen og holder magen inne. Hvorfor blir vi fortalt alt som er feil med kroppene våre hele tiden? Det setter Margreth Olin fokus på igjennom denne filmen...

Anmeldelse:

Jeg må si at jeg aldri har likt Margreth Olin som filmskaper helt siden jeg så Ungdommens råskap. Synes hun ofte har et ærlig og respektfylt forhold til det hun lager film om, og med stor kreativitet i både manus og filmens form. Med andre ord er hun en ‘ekte’ filmskaper som tørr å lage film om de temaene som betyr noe for henne og ofte gir en stemme til de som trenger det. Liker at filmen får meg til å tenke over forhold til egen kropp og hvordan de rundt meg har påvirket mitt syn på den.

Filmen er aktuell som aldri før og i disse dager med mye bloggere som forbilder, er det viktig å komme med en motvekt til hele kroppshysteriet og få særlig jenter til å bli komfortabel med og i egen kropp. Modellene er ikke forbilder, de er ofte uoppnåelige glansbilder av slik kvinner tror mannen vil at de skal være. Men det er viktigere at man er seg selv enn hvordan man ser ut. Jeg tror ofte menn elsker kvinner for den de er, og ikke bare for deres utseende. Menn liker å leke med de pene og rampete jentene, men finner seg gjerne den snille jenta som er mer lik en selv når de skal slå seg til ro.

Det er uvanlig tøft å lage en film som blottgjør filmskaperen på denne måten. Dette er et ‘nakent’ og ærlig portrett av Olins kropp, men også med en stemme for mange jenter i samme båt og aktuelt tema om kroppspress og lignende. Margreth Olin sier at hun har fått mest tyn fra personer av hennes eget kjønn, og hun takker Gud for mannen som aksepterer og forguder sider ved hennes kropp som andre medkvinner har snakket stygt om. Og derfor blir også filmen en hyllest til mannen, som har vært viktig for Olins eget kroppsbilde.

Filmen var veldig annerledes enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Margreth Olin virker veldig åpen og følsom som filmskaper som også lytter til sine barns betraktninger og tanker om temaet. Jeg er dog noe skeptisk til filmens tro på alternativ medisin, men skjønner at filmen er laget under en tid der det alternative var 'hottere' enn det det er nå og samt at når man har opplevd at skolemedisinere tar feil, så er det nærliggende å prøve det alternative. Liker også hvordan Olin bruker sin egen datter Maria til å fremstå slik regissøren selv aldri turde da hun var liten. Det var et fiffig element i filmen.

Konklusjon
Alt i alt er dette solid kokt i hop, både på manus, regi, klipp og musikk. Filmen foregår både i sort/hvitt og farger i en herlig miks. Dokumentaren er kreativt og kunstnerisk fortalt. Fotoet er meget patent og uvanlig tilpasset formens form og innhold. Dette er en liten, men svært vellaget dokumentar. Digger det filmen gir meg av inntrykk, og til å være såpass kort er dette en bombe av inntrykk som gjør at filmen passer for veldig mange å se. Dette er en kortfilmdokumentar som er noe utenom det vanlige, og når den er over, tenker jeg at den gjerne skulle vært lengre, men at filmen også er perfekt slik som den er, akkurat slik Olin også er som filmskaper og person.