---

Ingress:

I det filmen begynner er John begynt å bli en ungdom. Adoptivmoren begynner å miste kontakten med sønnen sin, og det er da det forferdelige skjer. John og vennene er ute å leker på isen selv om de vet at den ikke er trygg. Det ender med at latteren stilner når alle tre går igjennom isen. De andre kommer seg opp, imens John blir værende under vann i 15 lange minutter, før brannmannskapet tilfeldigvis får tak i ham og fisket ham opp fra bunnen av vannet. Det tar lang tid før de får puls i ham, og alle odds er mot ungdomsgutten i kampen mot å overleve, men det lønner seg å ikke gi opp i kampen for det mest dyrebare man har, nemlig sine barn...

Anmeldelse:

I introduksjonen ser vi en gutt som synker ned i vannet. Deretter går filmen tilbake til hvor det hele begynte. Alt begynner 15. januar 2015. En gutt våkner brått opp av vekkerklokken. Han digger basketball og gjør seg klar til dagen sin med godlåten ‘Uptown Funk’ fra Mark Ronson. Ved frokostbordet lager mor eggerøre og det blir bønn før maten. Filmen har en lun og fin humor der moren spøker med sønnen som igjen er flau over moren sin når hun kjører ham til skolen.

Coveret gir meg litt småreligiøse vibber og når vi også får beskjed om i introduksjonen at filmen er basert på en sann historie, så får man jo visse forventninger til filmen. Det er mye fokus på menigheten i filmen og hvordan de bryr seg om en som har en sønn som ligger for døden. Det røde vindu-korset i menigheten er ofte en del av scenene som forteller oss at vi er i menigheten. Den nye pastoren begynner litt dårlig med lite tid til moren til John, men han skal vise seg å være bedre enn først antatt.

Som troende er det ikke så vanskelig å omfavne denne filmen, men skjønner at andre som ikke deler synspunkter om at det kan finnes en Gud, kanskje er litt mer skeptisk til filmen og hva den gir deg. Men likevel er jo dette en utrolig historie med rot i virkeligheten og går an å se, selv om man ikke er så veldig følsom som menneske. Men det blir mye fokus på tro og bønn og hvordan det kan hjelpe i situasjoner der alt det ‘logiske’ mister håpet.

Filmen er dog noe stillestående i perioder og kan føles litt klisjemessig til tider. Det gjelder både for måten dramaet og filmen er lagt opp på og musikken som er veldig følsom i ‘kristen’-popballedeterrenget. Filmen føles også litt forutsigbar på en del punkter, særlig om man har sett dokumentarer på Discovery og lignende om folk som har gått igjennom isen. Det blir også litt åpenbart i filmen hva som kommer til å skje siden det er laget en film om dette. Men dette handler om å ikke gi opp sine barn og du får med det en gripende fortelling som settter himmel og jord i begvegelse.

Regien er ved Roxann Dawson, som er både skuespiller og regissør. Hun har mye regierfaring fra episoder av TV-serier som ‘Star Trek: Voyager’, ‘Charmed’, ‘Lost’, ‘The O.C.’, ‘Heroes’ og ‘Cold Case’. Dette er hennes spillefilmdebut og hun klarer seg bra med filmen som er proft laget, med kjente fjes på plakaten som Topher Grace fra That '70s Show og Dennis Haysbert fra 24. Dawson klarer å smøre tykt på med et engasjerende nivå med følelser, som kommer til overflaten iløpet av filmen. Men i det store og det hele føles dette kanskje mest som en film som kunne vært del av segmentet 'onsdagsfilmen' på TV-Norge, for de som er så gammel at de kan huske den. Det var filmer i dramasegmentet og som var ment for kvinner med titler som ‘Ikke uten min datter’. Og dette er også en følesladet ‘snill’ film som engasjerer det rette publikumet.

Konklusjon
Dette er en film med store følelser og scener der tro står i fokus. Med andre ord er dette en film man enten synes er inspirerende, man feller en tåre til, eller synes er ‘drita’ kjedelig. Jeg likte det filmen gav meg, selv om jeg har sett bedre filmer i dette segmentet. Det jeg likte aller best er at man kan lære mye av å verdsette livet og de man har rundt seg, og ikke ta alt for gitt. Som film falt dette dog litt igjennom for å treffe alle. Til det er filmen alt for grunn og enkelt lagt opp. Særlig siden du tror du vet litt hva som skal skje. Men for de som ikke har noe problem med det og omfavner det filmen gir dem, så er dette givende å se. Litt vanskelig å rulle terning, da dette ligger litt mellom tre og fire på terningen, men dette er en bra og gjennomført ‘kristen’-film, og i den sammenheng så smeller jeg til med en forsiktig firer, selv om det kanskje er litt snilt.