---

Ingress:

I forbindelse med at moren på grunn av jobben blir flyttet fra Detroit til Kina, flytter tolv år gamle Dre med til Beijing. Her får han et tøft første møte med en annen kultur og mennesker. I tillegg er den stygge lokale guttegjengen på skolen fort etter ham, noe som resulterer i gjentatte slosskamper. Vaktmesteren i leilighetskomplekset han bor blir oppmerksom på guttens vansker og redder ham en dag fra de stygge guttene. Sammen starter de på et treningsopplegg som forhåpentligvis kan gi Dre både bedre selvtillit og forsvarskunnskaper.

Anmeldelse:

Vaktmester Mr.Han blir spilt av kampsportmesteren på film, Jackie Chan. Sammen med Jaden Smith spiller de hovedrollene i norske Harald Zwarts ’Karate Kid’. Bare for å ta det mest innlysende først; Jaden Smith er som født til denne rollen og både storspiller og sjarmerer seg i gjennom hele greia. Makan til barnestjernekvaliteter skal man lete en stund før man finner i dag. Sønn av far sin kan man trygt si ja! Det er muligens vanskeligere å bedømme en barneskuespillers kvaliteter siden man ikke har sett ham i så mange filmer, men Jaden innehar uansett en billedlig tilstedeværelse og naturlig fremstråling som også pappa Will Smith har.

Harald Zwart lykkes meget godt med mye i denne filmen. Han tar seg meget god tid til å bygge opp både karakterer, historie og miljøer, noe som gjør at ting fester seg veldig godt i oss som ser på. Hans enkle men unektelig klare og tydelige språk gjør at ting går rett hjem. Legger man så på både sjarm, følelser, og lett gjenkjennelige menneskelige aspekter, ja så har man en vinneroppskrift. Selv om det er mye følelser og utallige rolige scener i filmen makter den også å være hardtslående, ikke minst i møtene som innebærer slosskamper. Hadde man lagt til blod i disse scenene så hadde dette vært direkte groteske scener, i og med at det tross alt er barn som sloss så både bein og kjever brekker!

Filmens helt klare ”minus”, om det kan kalles det, er at den er alt for lang og til tider treig. Enkelte lange scener er også ofte repeterende og overtydelige. Noen vil kanskje derfor begynne å småkjede seg, skjønt dette gjelder først og fremst filmens første del. Det tar over en time før handlingen virkelig kommer i gang, noe som fort kan bli lenge for yngre publikummere. Når dette er sagt, så er det også mange av enkeltscenene som likevel er riktig så fine og bra laget.

At ’Karate Kid’ har slått knockout på konkurrentene rundt om kring i verden er ikke vanskelig å forstå. Den er nærmest som en ultimal familiefilm, både fordi den treffer ung som gammel, men også fordi den behandler (med)menneskelige tema og sider så tydelig, sterkt og sjarmerende. Om det lesses litt vel mye tårer eller overtydelige stemninger her og der får så heller være, det går som sagt rett hjem hos veldig mange. Zwart viser dermed med ’Karate Kid’ at han mestrer det kommersielle Hollywood-språket til fingerspissene, og derav også filmens suksess. Tross filmens mange klisjéer blir disse ikke kvalmende nettopp fordi vi bryr oss om karakterene og historien. Setter man denne filmen opp i mot alle de halvdårlige og blaute familiefilmene som stadig kommer på markedet, hvor spesialeffekter og action ofte står foran menneskene, ja så ser man ’Karate Kid’s kvaliteter enda tydeligere. Årets familiefilm?!