---

Ingress:

Vi følger den 17 år gamle Ruby som også kalles CODA (Child Of Deaf Adults). Det er utfordrende for henne å være den eneste i familien som kan både høre og snakke. Hun blir på mange måter den voksne i familien og oversette og hjelpe sin bror, mor og far så de klarer seg i samfunnslivet og i hverdagen. Hun jobber også på fiskebåten til familien før og etter skolen. Ruby er ganske så beskjeden av seg, men begynner å blomstre i det hun blir med i skolekoret og oppdager sitt talent for sang der. Og når Ruby oppdager at hun har en lysende fremtid innen sang og musikk, må hun velge mellom familiens eller hennes egen fremtid…

Anmeldelse:

Alt er basert på den franskbelgiske filmen ‘La Famille Bélier’ fra 2014, som jeg ikke har sett. CODA har en del kule momenter i seg. Handlingen i filmen er ganske engasjerende med et godt drama i front. Vi treffer den døve familien og vi føler vi blir en del av den. Filmen har mange kule måter å inkorporere verdenen til de døve på. Filmen har ikke mye dialog og store deler av filmen så blir det tegnspråkdialog. En kul og fiffig overgang var også når vi hører musikk i en scene når hovedpersonen sykler, så tar hun av øreproppene og musikken slutter da. Og slike lignende gjennomførte overganger og måter å knytte filmen sammen på med bilde, musikk og lyd er det flere av. Vi får også se hvordan de døve opplever ting rundt seg.

Det er kul humor i filmen som krydrer dramauttrykket og løfter inntrykket på et skikkelig ‘feel good’-vis. Filmen er både stillferdig og utagerende på samme tid. Foreldrene til hovedpersonen er ganske vulgære og har sex så alle merker det i huset selv om de ikke får lov på grunn av sopp. Og når de snakker med andre så er det å bruke seksuelle uttrykk og vise ting på en måte som ikke er vanlig når man møter nye mennesker, og særlig når de møter unge potensielle kjærester til datteren. Med andre ord snakker de døve rett fra leveren og det blir det mye moro av.

Regien er ved Sian Heder. Hun lagde Netflix-filmen Tallulah, som også fremstod som et solid drama og var hennes debutfilm fra 2016. Men denne andre filmen hennes er et godt hakk opp fra Tallulah. Fotoet er meget kompetent utført med flere flotte bildekomposisjoner, vakre landskapsbilder og passende lokasjoner som passer filmen som hånd i hanske. Klippingen og kameravinkler spiller også på lag med resten av filmen og får dette virkelig til å gnistre og skille seg ut i mengden av dramafilmer i det hverdagslige landskapet. Det kan også legges til at filmen vant tre Oscar-priser for beste film, manus og mannlige birolle.

Konklusjon
Filmen har et bra hjerte og gjør at den berører oss som seere på et dypere nivå. Dette er en knakende god film som både engasjerer og underholder stort. Den gir deg mye å se og både rører deg og er en film som gir deg det siste lille ekstra. Jeg liker hvordan filmen utvikler seg med fremtidsplaner og til og med den første kjærligheten. Plottet er ikke så utrolig originalt i seg selv reint konseptmessig, men det at døve inkorporeres i filmen på et større vis, så skaper filmen en unik atmosfære av det og dette oppleves som gjennomført til tusen. Slutten er noe mer tradisjonell, og det trekker ned noe, men reisen filmen tar oss med på er så til de grader severdig.