---

Ingress:

Under den andre verdenskrig mister Mahito moren sin når Tokyo blir bombet. Den tolv år gamle gutten flytter etterpå ut på landet sammen med faren og tanten sin, til et sted hvor det er mye roligere og han får tid til å fordøye sorgen og tapet. Men plutselig begynner en hegre å dukke opp i tide og utide i området, og Mahito følger hegren inn i en parallell verden…

Anmeldelse:

Dette er mesterregissør Hayao Miyazakis siste og avsluttende film i karrieren. Miyazaki er mannen bak mange av Studio Ghiblis legendariske animasjonsklassikere, som Min nabo Totoro (1988), Kikis budservice (1989), og Chihiro og heksene (2001). Gutten og hegren er åpenbart den 82 årige animatørens farvel med bransjen, og en makeløs karriere.

Gutten og hegren bærer da også preg av dette, med en gripende emosjonell historie om en ung gutt og hans oppvekst. Mahitos hverdag forandres altså radikalt når han flytter utpå landet hos sin tante. Her drar en hegre ham mot et stort og mystisk hus, hvor det skal vise seg å være en slags portal over i en parallell verden hvor andre utgaver av virkelighetens mennesker rundt Mahito eksisterer. Der blir han dratt med inn i hemmeligheter, avsløringer og hint om både sin egen familie, deres forfedre, og muligens også et håp om å treffe sin avdøde mor igjen. 

Miyazaki pensler både tydelig og mindre tydelig, mellom linjene, innpå traumer og sorgbehandling igjennom historien, karakterene og måten virkelighet og drømmer blandes. Som tradisjonen er innen en Miyazaki-film, vet vi aldri helt hva som venter bak en magisk dør, ei heller at døren i det hele tatt er magisk. 

Mahito møter etter hvert på en eldre versjon av en mann, hvis paralleller og tråder over på Miyazaki selv er lett å lese inn, som en slags metakarakter av regissøren og hans posisjon som sjef, leder og legende innen japansk animasjonskunst og tradisjon.

Det kan kanskje høres litt overlegent ut, men det er overhodet ikke gjort slik i filmen, og man fryder seg over at han har bakt “seg selv” slik inn, dog altså på en lavmælt og anstendig måte. For det fortjener han jo, virkelig! 

Filmen er emosjonell og melankolsk i sin tydelige biografiske historie, hvor gutten Mahito åpenbart og høyst trolig er basert på regissør Miyazakis oppvekst selv, og de emosjonelle delene av manus, historie og narrativ utvikling får slik en ekstra følelsesmessig tyngde over seg som virkelig løfter filmen fremover.

Universet består forøvrig av mer eller mindre klassiske Studio Ghibli-kreasjoner, enten det er små kryp, rare gamle koner og gubber, snakkende dyr, eller… eh, skapninger det er litt vanskelig å kategorisere. 

Og som animasjon er den virkelig vakker, helt i tråd og nivå med tidligere filmer, selv om undertegnede syntes det manglet en siste lille bit i trollbinding, slik eksempelvis nevnte Chihiro…, Det levende slottet (2004) og Ponyo (2008) hadde over seg og ga ham.

Muligens ligger det noe i at filmen til tider virker litt vel lik mye vi har sett før fra dette universet. Kanskje er filmen også tidvis i overkant psykedelisk i måten den skildrer ting på. Ellers føler man også at visse karakterer kommer merkelig sent inn i historien, og man får ikke særlig tilknytning til dem, noe som går litt ut over engasjementet. 

Som vanlig er likevel universet og den uforutsigbare narrative utviklingen en eventyrlig fryd å følge, men den kan parallelt også interessant nok oppleves noe rar og psykedelisk til tider, på bekostning av at vi mister tråden, og forståelsen for hva vi faktisk sitter og ser på.

Gutten og hegren er ubestridelig uansett en animasjon i toppklasse, hvor tegningene, utsnittene, tablåene og bildene i sin helhet suger seg fast til fantasien i oss og tar oss med inn i en magisk verden man forstår har tatt enormt med tid og krefter å lage. Dette er en litt voksen type animasjon som i stor grad føres fremover av manus og karakterer, langt mer enn av enkel actionmotivert handling. Den krever derfor litt mer tålmodighet, men til gjengjeld får man betalt i oppslukende animasjon, hvor man merker at hjernen jobber, mer enn å passivt underholdes. Det er en egenkvalitet som virkelig kjennetegner denne formen for japansk animasjon! Velger man derfor å se mester Miyazakis siste verk på kino, kunne man ikke vært i bedre animasjonshender.