---

Ingress:

Vi følger Eva. Hun er gift med Viktor som er prest. De er bosatt i en bygd i Norge. Alt begynner med at Eva skriver et brev til sin mor og ber henne komme på besøk. Når moren kommer på besøk, gjenforenes de etter å ikke ha sett hverandre på 7 år. Moren er en kjent pianist som har sorg over tapet av en mannlig venn. Evas handikappede søster, Helena, bor også hos Eva. Moren tror at Helena pleies på sykehuset der hun etterlot henne. Det blir ikke lett når mor kommer hjem til sine døtre som hun ikke har brukt så mye tid på. Alle kjenner de på følelser av både kjærlighet og bitterhet…

Anmeldelse:

Regien er ved den svenske superdramatikeren Ingmar Bergman. Bergman har laget en film med utgangspunkt i sårene som skapes av et en mor har forlatt sine barn for å satse på egen karriere. Fotoet har mye fokus på nærskildrede ansikter med noe variasjon i oversiktsbilder og bevegelse i det nære. Scenografien er også flott og fotoet er som vanlig mesterlig skutt for å få frem det beste filmatiske snittet i materialet så sant som å få frem budskapet. Filmen har også litt fokus på høstfarger i gløden, og sammen med litt tungsinnet og kunstnerisk pianospill blir dette en samordnet helhet som med budskapet passer som hånd i hanske sammen med tittelen på verket.

Filmen åpner med at en mann sier at iblant står han å ser på sin hustru uten at hun vet at han er der. Moren dro fra sitt barn og faren måtte sitte igjen med datteren. Mor og datter er meget forskjellige. Mor er mer fasadepersonen som flykter fra sine forpliktelser og problemer, heller enn å ordne opp i det hun reiser fra. Det resulterer i en dysfunksjonell familie med sår for livet. Filmen begynner litt forsiktig og blir mer og mer emosjonell etter hvert og det hele bygger opp til den store utblåsningen.

Filmen er litt tung og innadvendt i formen. Man sitter dog som en flue på veggen i familielivet i det mor kommer på besøk til sine døtre. Selve filmens handling og tematikk er typisk teatralsk, men filmen overrasker også meg til å være godt satt sammen slik at jeg ikke føler dette fremstår som et filmet teaterstykke. Det er dog en del monologer der personer snakker for seg selv rett ut i luften, og ellers samtaler og dialoger som teaterfans vil sette stor pris på.

Konklusjon
Ingmar Bergman er en filmskaper mange ser opp til og han lager mye kvalitet og dette er ingen unntak. Filmen er veldig interessant i innholdet og passer perfekt som utgangspunkt for en diskusjon eller samtale om teamet. Den skildrer menneskelige aspekter og tar opp ting som sorg, savn av en mor som er til stede og ellers det å prøve å gjøre opp med fortiden. Man må prøve å forsone seg i en familie, fordi det ikke tjener hverandre og være bitter. Det er fint hvordan Eva behandler sitt funksjonshemmede søster på en måte moren ikke maktet å gjøre gjøre på en fin måte.

Filmen er godt laget i alle ledd. Skuespillet er meget solid. I front finner vi Liv Ullmann og Ingrid Bergman i et gnistrende godt samspill som representerer to generasjoner skuespillere. Regien til Bergman er godt lagt opp og det er ikke rart at dette materialet er blitt satt opp på teater senere. Det er også en veldig tankevekkende slutt på filmen. Du får med andre ord ikke en enkel og lykkelig forløsning gjennom filmen. Med andre ord beskriver filmen en familie der det ikke er lett å nøste opp i problemene og vi får se at problemene skaper ringvirkning gjennom generasjoner.