---

Ingress:

I en nydelig villa og med sin storfamilie, bor kommandant Rudolf Höss og hans kone Hedwig. Huset er omringet av en diger hage, med et stort drivhus, planter, blomster, og et badebasseng. Likevel er de ikke fornøyde, og fortsetter sin streben etter å bygge sitt drømmeliv. At de samtidig og parallelt bor like utenfor muren til konsentrasjonsleiren Auschwitz, synes imidlertid ikke å bry dem særlig…

Anmeldelse:

En av fjorårets mest oppsiktsvekkende og skamroste filmer dette, og hvor filmen gikk hen og vant blant annet flere store priser i Cannes i fjor. Den er også flerfoldig nybakt Oscar-nominert. 

Det har blitt skildret umåtelig mange filmer og serier om den andre verdenskrig, og hvor særlig behandlingen av jødene selvsagt ofte står sentralt. Men måten det gjøres på i denne filmen, har man vel knapt noen gang sett før. Regissør Jonathan Glazer (Birth, 2004 og Under the Skin, 2014) angriper nemlig tematikken og historien på et annerledes vis.

Her følger vi familien Höss i sin vante hverdag, hvor hus, hjem, arbeid og dagligdagse gjøremål stort sett foregår som om ingenting skjedde like i nærheten. Samtidig ser vi vakttårnene og toppen av brakkene i konsentrasjonsleiren Auschwitz like bak murveggen langs eiendommen deres. Hus, hjem og hage blomstrer av farger, nydelig natur, klær, kopper og kar. Kontrasten til “naboen” deres, er med andre ord latterlig slående. 

Og, kanskje det viktigste - i nesten hver eneste scene fra huset og hagen deres, høres stemmer, lyder, rop og skuddsalver fra den groteske drapsleiren bredvid. Røyksøylene fra gasskamrene skimtes også innimellom, mens aske nå og da faller ned som snø. Med dette groteske lydbildet som bakgrunn, får vi som seere aldri fred for hva som faktisk foregår bak murene, noe som selvsagt også er hele meningen. 

Her vises ingen voldsomme eller sterke visuelle bilder. Lyden, assosiasjonene og de banale kontrastene er regissør Glazers styrke og våpen i sin skildring av jødenes lidelser.

Underveis fungerer kameraet som et, for det meste stillestående, øye som bare observerer familien Höss. Slik blir vi også i stor grad sittende og observere, mer enn å være deltagende, mens vi virkelig får fart på tankerekkene, følelsene og undringen over hvor kald, likegyldig, selvopptatt og kvalmende vi mennesker kan være, mot hverandre.

Underveis i The Zone of Interest slår det oss hvor viktig og sentralt lydbildet kan være i en film. Det kan høres banalt ut, men virkningen her blir da også vitterlig banal. Hadde man tatt bort de forholdsvis rolige, stille og nevnte dempede bakgrunnslydene, hadde en stor del av poenget med historien derfor falt bort. 

Samtidig gjør også regissør Glazer noen sære, kunstneriske grep som stiller filmens forøvrig enkle stil i stikk motsatt ende av skalaen. Blant annet puttes det inn et fåtalls scener gjort i sort/hvitt, hvor bildene er fremstilt som i nattkikkert, av en ung jente som legger ut epler og pærer på natten i områdene hvor fangene åpenbart arbeider på dagtid.

Det er en hjerteskjærende fin og tankevekkende enkeltscene, og som blir en sterk visuell kontrast til alt det andre i filmen. 

Skuespillet er fortreffelig, særlig fra hovedrollene i Christian Friedel (Babylon Berlin, Det hvite båndet) og Sandra Hüller (Min pappa Toni Erdmann). Sistnevnte er også med i en annen av (fjor)årets mest hyllede filmer, nemlig den (også) fabelaktige Anatomy of a Fall. 

Filmen blir dog litt vel diffus og famlende i noen av sine øvrige særeste trekk til å funke ypperlig og gjøre seg forstått. Dette er forsåvidt små og ikke dominerende lange elementer, men som man føler hadde tjent filmen bedre ved å bli droppet. Samtidig skjer det noe på slutten som kommer uventet og virkelig fremkaller en klump i halsen og magen. Nåtidsscener av vaskepersonalet ved museet i Auschwitz minner oss på grusomhetene som skjedde der, mens de vasker og pusser de symbolske glassmonterne over de dreptes etterlatte klær, gjenstander og eiendeler. 

The Zone of Interest er utrolig original, enkel, tydelig og så særegen, alt på én og samme gang. Der de fleste krigsfilmer velger å vise jævlighetene, unngår denne filmen dette og lar heller andre og langt mer subtile grep og elementer tale sin sak. Dette gjør filmen mindre krevende å se, selv om den selvsagt også gjør sterkt inntrykk. Men Glazers film blir ikke minst en oppvisning i hva film som kunst også kan gjøre i måten den kan skildre både det vakreste og det styggeste, i en og samme bilderamme. Denne filmen er en påminnelse og en sterk skildring av oss menneskers iboende vanvittige kontraster, og noe som gir sterk gjenklang i vår verden, den dag i dag. 

(Foto/Copyright: SF Studios)