---

Ingress:

Martin Vail er en glatt forsvarsadvokat som ikke bryr seg om de han forsvarer er skyldige eller ikke. Han bryr seg bare om å vinne. Når en ung mann blir fakket for å ha drept erkebiskop Rushman, tar Vail saken. Saken skaper mye oppstyr på grunn av sin brutalitet og at offeret er veldig kjent. Den unge mannen hevder at han er uskyldig, og dette skaper hodebry for Vail.

Anmeldelse:

Primal Fear ser tilsynelatende ut som en film som går rett fram, men det gjør den ikke. Den holder et høyt spenningsnivå fra start av. Så følger det veldig mange vendinger, frem og tilbake. Mye av filmen foregår i rettssalen, og det er her mange av vendingene kommer. Hele filmen dreier seg om å finne ut hva den unge mannen, Aaron Stampler, har gjort. Om det var han som stod bak drapet eller om det kan ha vært noen andre til stede. Dette kan i lengden bli en kjedelig film, men det blir det aldri. Det presenteres hele tiden nye momenter som endrer filmens retning, noe som gjør at man hele tiden sitter og tipper hva som skal skje. Uheldigvis føler jeg at det også blir litt mange underliggende momenter i filmen, fokuset er ikke 100% på den ene saken, men det er bare den som får en tilfredsstillende slutt. Litt mange løse tråder, altså.

Martin Vail er hovedpersonen i Primal Fear. Han er en fryktløs og kjepphøy type, på grensen til det arrogante. I starten fremstår han som en som kan vinne alt og som ikke bryr seg om annet enn å vinne, uansett hvem det er han forsvarer. Men sakte men sikkert ser vi hvordan hovedsaken i filmen preger han som advokat og person. Saken dreier seg om Aaron Stampler, en veldig sjenert og stammende ung mann som hevder at han er uskyldig etter å ha blitt tatt like etter mordet, med blod over hele seg. Han er det store spørsmålet her. Det er vanskelig å komme under huden på denne karakteren, det er som om det er noe vi ikke vet om han. Man får en litt ulmende og ekkel følelse hver gang er på skjermen.

Filmens spenning ivaretas gjennom minimal bruk av bruk av musikk som skal bygge oppunder situasjonene som oppstår. Man stoler på at realismen i seg selv skal være godt nok som lydbilde, og det funker veldig bra. Primal Fear har også en viss brodd i seg når det kommer til manuset. Dialogene føles friske, og jeg kjeder meg ikke under alle samtalene. For det er det viktigste for spenningens skyld med tanke på at dette er en film som stort sett bare baserer seg på mange samtaler. Det virker som det alltid er noe viktig som blir sagt. Ting blir ikke alltid sagt rett ut, det er mer som om det er noe som ligger og brygger opp til klimakset, som også innfris med tanke på spenningen og tempoet som holdes.

Richard Gere er Martin Vail. Han er perfekt i rollen som den halvsleipe advokaten. Med tanke på den utviklingen Vail får, så krever det sitt av skuespilleren, og her viser Gere at han kan veksle mellom det aller meste. Allikevel må Gere dessverre skyves litt til side, for dette er ikke hans film, det er Edward Nortons. Dette var jo som kjent filmdebuten og gjennombruddet til Norton, det er ikke uten grunn. Han er Aaron Stampler, den tiltalte. For å ikke spolere filmen, må jeg nesten si bare si at hans prestasjon er fenomenal, og man bør helst se hvorfor på egenhånd, da dette er en viktig del av handlingen.

Primal Fear er en engasjerende og drivende god film som holder spenningen høyt og stabilt gjennom hele filmen. Handlingsmessig ville jeg helst sett at man fikk en litt mer konkluderende avslutning på de underliggende handlingsmomentene som ble trukket fram tidlig og midtveis i filmen, ellers er det egentlig ikke noe for meg å trekke på.