---

Ingress:

Brødrene Mutta Nanba og Hibito Nanba er overbeviste om at de ser en ufo i 2006, og ønsker derfor å dedikere livene sine til å bli astronauter. I 2025 er situasjonen annerledes. Mens Hibito har blitt en astronaut, sliter Mutta med å finne jobb, men legger til slutt ut på reisen til astronautyrket.

Anmeldelse:

Hverdagslivsjangeren er en stor fallgruve som kan tære på tålmodigheten med sine episoder som sjeldent gir en noe tilbake for tiden man investerer i en serie. Men noen ganger flyr grisene. Space Brothers er noe så sjeldent som en hverdagslivserie med ordentlig handling og utfylte karakter med målsetninger og drømmer. Det at Space Brothers faller innenfor hverdagslivsjangeren, kan derfor være litt misvisende i og med at det er så mye på gang her, men man kan likevel argumentere for at serien faller innenfor sjangeren på grunn av fokuset på progresjonen til karakterene fra dag til dag, uke til uke.

Vi følger livet til Mutta Nanba som mister jobben sin etter uenigheter, og blir så svartelistet fra bilbransjen. Hans drøm fra fordums tid dukker opp igjen når JAXA (Japanese Aerospace Exploration Agency) aksepterer hans søknad til neste astronaututvelgelse. Fra det punktet ser han seg ikke tilbake, og vi får bli med på ferden videre.

Det serien gjør aller best er å etablere sine to hovedpersoner, Mutta og Hibito. I begynnelsen er det Mutta det legges mest fokus på ettersom han må ta igjen til Hibito, som allerede er astronaut. Mutta er en kompleks karakter som egentlig er litt over hele stedet, frustrasjonen hans kan skinne gjennom, men for det meste er han en tilbakelent fyr som jobber hardt når det trengs og har intelligensen til å lykkes. Mutta blir en man heier på fordi han, gjennom serien, utvikles i møte med utfordringene han må overkomme. Løsningene hans er kreative og imponerende. Men alt går selvsagt ikke knirkefritt, problemer oppstår hele tiden og Mutta har det med å overkomplisere problemene sine og gjøre seg selv nedfor. Det gjør Mutta til en tredimensjonal karakter som er mulig å relatere seg til.

Mutta er det beste ved serien, i det minste gjennom de to første tredjedelene av serien. Dessverre stagnerer han litt som karakter i den siste tredjedelen. Heldigvis har mye av fokuset skiftet over på hans bror, Hibito, innen den tid, og han bærer serien over målstreken. Hibito er en helt annen type karakter enn sin bror. Han stresser aldri og tar alt på strak arm, ingenting kan rikke Hibito. Og hadde det forblitt sånn, hadde dette vært en ganske kjedelig serie, men et stykke uti skjer det en hendelse som endrer Hibito. Fallet hans og kampen tilbake er engasjerende, givende og rørende. Det er kanskje det aller beste med serien, det er ikke ofte man heier så mye på en karakter.

Space Brothers er en serie som fokuserer mer på sine karakterer enn sin handlingsprogresjon, det tar derfor mange episoder før en arc er over, tempoet er ikke akkurat det høyeste. Likevel ødelegger ikke dette for serien i og med at reisen er viktigere enn målet. Og når det gjelder resten av rollegalleriet, brukes det også tid på å gjøre dem til ordentlige karakterer. Til å begynne med kan man være litt negativt innstilt til noen av sidekarakterene, men på et par episoder greier skaperne å få meg til å bry meg om dem. Et spesielt bra eksempel på dette er Reiji Nitta, en av de andre astronautkandidatene som konkurrer både med og mot Mutta. Til å begynne med er han en kald person, men det er fordi serien ofte starter med å vise karakterene utenfra før vi får tilgang til mer informasjon om karakteren. Reiji viser seg å være en minst like solid karakter som hovedpersonene, men dessverre får verken han eller resten av karakterene som ikke er Nanba-brødrene, nok skjermtid. Men det ligger sannsynligvis i at arcen deres er komplett, likevel skulle jeg gjerne ha sett at de ble brukt mer istedenfor bare å være i bakgrunnen mesteparten av tiden.

I tillegg til at karakterene er velskrevne, er de også gjenkjennelige takket være et karakterdesign med tydelige trekk som gir karakterene identiteten med en gang man ser dem. Det er også den sterkeste tekniske detaljen, sammen med stemmeskuespillet, ved serien. Når det gjelder lyd og bilde, skurrer det litt. Verken den visuelle stilen eller animasjonen er spesielt imponerende totalt sett. Den visuelle stilen virker ikke så markant som den kunne ha vært, og den lyse stilen greier ikke helt å gjenspeile de alvorlige delene av serien. For animasjonens del er det flere enkeltøyeblikk som er helt greie animasjonsmessig, men det merkes ofte at man sitter og ser på karakterer med lange indre monologer, noe som gir lite bevegelse å se på. Musikkmessig blir det mye gjentagelse av de samme strofene i løpet av serien, noe som er naturlig når serien teller hele 99 episoder. Åpnings- og avslutningslåtene er dog kolossalt gode.

Space Brothers er en velskreven serie som gir et godt innblikk i sine karakterer og utviklingen av dem. Serien tar seg god tid med å komme til poenget, og ved veis ende får man ikke en ordentlig slutt ettersom mangaen, som animeserien er basert på, ikke er ferdig. Det gjør ikke så mye når serien er så engasjerende som en hverdagslivserie kan få blitt.

Foto/Copyright: Sentai Filmworks, A-1 Pictures, Crunchyroll, Aniplex, Dentsu, YTV, Trinity Sound

Tilgjengelighet: Streaming (Crunchyroll.com)