---

Ingress:

Året er 1939 og andre verdenskrig starter for alvor med at Tyskland invaderer Polen. Vi følger pianisten Władysław Szpilman og hans familie i det nazistene begynner å gjøre livet vanskelig å leve for jødene. Døden kommer dem nær og desperasjonen blir til å ta å føle på. Nazistene er ikke nådig med jødene og jakter dem som de skulle vært dyr. Døde jøder ligger strødd i gettoen. I dette helvete på jord lever Szpilman. Han prøver så godt han kan å overleve, men det er ikke lett når den sikre døden kommer nærmere og nærmere, dag for dag…

Anmeldelse:

Filmen åpner med sorthvitdokumentar med bilder fra Warszawa i 1939. Like etter begynner filmen med en pianist som spiller og spiller i det bombene regner over byen. Glasset knuser og han må snart gi seg. Gi seg må også Polen, der tyske soldater snart patruljerer gatene. Og snart begynner de å merke mer og mer på kroppen og ikke minst friheten at nazistene har inntatt Polen. Særlig melder dette seg hos familien Szpilman. Filmen bygger på en selvbiografi av den kjente pianisten Władysław Szpilman. Med andre ord er dette bygget på en sann historie om hvordan den anerkjente pianisten opplevde både skremmende nazismen og den fryktelige krigen på kroppen.

Regien er ved den kritikerroste og ikoniske regissøren Roman Polański. Han har laget klassikere på løpende bånd og har en lang karriere bak seg. Denne filmen er en svært solid sak og en annerledes kvalitetsfilm med andre verdenskrig som bakteppe. Elsker fargekolloritten. Den er sparsom og ganske så trist, grå, grønn og brunlig, som står i samsvar med tiden og situasjonen dette skal representere. Alt er gjennomført i disse fargene og alt ser veldig stusselig ut og herjet av krigens tunge maskineri. Polanski har klart å lage en film som føles ekte og vakker i all sin sparsomhet. Sminke og effektjobben er vanvittig god. Dette ser helt utrolig ekte ut på både levende og døde.

Fotoet er variert utført med masse interessante kameravinkler som kommer tett på Szpilman-familien og pianisten selv. Vi får også noen varierte oversiktsbilder med en mengde forskjellige vinkler i alt fra ovenfra til utenfor leiligheter. Det er med andre ord stor oppfinnsomhet i måte dette fortelles på. En del av scenene er så direkte vakre at du feller en tåre, imens andre er så grusomme at du nærmest grøsser. Scenen når en eldre mann i rullestol blir kastet ut fra balkongen fra 4 etasjer er direkte vond å se. Grusomhetene er så voldsomt skildret at du føler krigens terror rett på kroppen. Det er også andre scener som beskriver nøden som mannen som prøver å stjele en lapskauspanne som går rett i asfalten og han bare stuper ned og slikker i seg alt rett fra den skitne asfalten.

Historien er veldig altoppslukende å følge. Dette er både veldig spennende og sterkt å se. Du vet ikke hvordan det kommer til å gå med de du følger, annet enn at det ikke er særlig mye håp igjen i livene til de vi følger. Jødene skal gjennomgå og noen av nazistene elsker å torturere dem, imens andre nazister fremstår mest som vanlige folk som utfører ordre. Vi får se hvordan noen jøder nærmest klamrer seg til livet, selv om nærmest alt håp er ute. Filmen har en et bra driv og er spenstig fortalt. Du blir rett og slett med på notene fra start til slutt og sitter ofte med hjertet i halsen.

Skuespillet i filmen er også bunnsolid i alle ledd. I hovedrollen finner vi ingen ringere enn Adrien Brody i hans livs rolle. Verken før eller senere har Brody gjort en så gjennomført rolle som dette. Han eier lerretet med sin rolleprestasjon og føles genuint ekte å følge. Han har så mye mimikk ansiktet og forteller mer enn tusen ord bare med blikkene. Brody briljerer med sitt ansikt og blir merkbart tynnere og tynnere for hver dag som går i filmen. Han viser oss desperasjonen som jødene opplevde i krigens nød og forsøk på total utslettelse. Brodys prestasjon endte til og med en Oscarstatuett i hånden. Det samme kunststykket klarte også Roman Polanski, som dro i land statuetten for beste regi.

Konklusjon
Alt i alt er dette en nærmest perfekt film. Den kan knapt bli bedre og Polanski . Dramaet i filmen er med andre ord meget gjennomført. Krigsscene er også meget solid utført og dette er en stødig krigsfilm av de skjeldne. Dette føles allerede som en klassiker, selv om filmen bare er fra 2003. Alt begynner som et drama, men har preg av thriller og action når filmen stormer som verst.

Lydbildet er imponerende utført med nærmest bare lyder som vi hører i scenene. Den musikken vi hører i filmen er svært sparsom og begrenser seg til noen få partier i tillegg til den musikken som spilles av rollefigurene i filmen. Dette er gjennomført med omtrent bare krigens lyder, som føles svært gjennomført og effektivt. Det gjør noe med stemningen når jødene må holde lav profil også lydmessig.

Polanski har klart å perfeksjonere dette ut til fingerspissene til pianisten dette handler om. Selv pianoscenene mot slutten er så vakre, skjøre og imponerende at man får en tåredråpe i øyet. Scenen når Szpilman blir avslørt av en nazist og blir beordret til å spille for ham, er blant filmens sterkeste og mest gjennomførte kunstneriske scener. Det er først der man øyner genialiteten til denne pianisten. Jeg kan anbefale filmen varmt videre om du vil se noe som er tvers igjennom av ypperste kvalitet.

[ Filmen kan du se på Viaplay med abonement ]