---

Ingress:

Vi følger Tom Åsland som studerer biokjemi. Han jobber sammen med irakiske Samira på hovedoppgaven på studiet. Samira og broren hennes er godt integrert i det norske samfunnet, men Samira må følge familiens valg når det gjelder kjærlighet. Det blir det selvsagt problemer av, når Tom blir opp over ørene forelsket i Samira. Hun prøver å holde tilbake, men blind av kjærlighet går de til skrittet med å gifte seg, det skal vise seg å være et valg som får store konsekvenser for dem begge…

Anmeldelse:

Denne filmen hadde jeg ikke hørt om før jeg kom over den på filmarkivet.no sin abonnementstjeneste. Dermed kastet jeg meg bare rett ut i den. Dette måtte sees. Slik er min interesse og iver etter å se og oppleve norsk film. Ballet starter med et hipt og urbant forskerdrama på labben. Vi kommer tett på to forskere som står overfor en meget banebrytende og spennende laboratoriearbeid. Da den irakiske unge forskerstudenten får syre på overkroppen vil Tom at hun skal ta av seg genseren, men hun vil ikke vise puppene sine og dermed må de skylle i stedet for med vann. Denne episoden blir forspillet til det som skal komme.

Bryllupet er en film du ser tvers igjennom. Det hele begynner med at vi ser en flørtende norsk Mads Ausdal og en irakisk jente på laboratoriet. De er som skapt for hverandre, og tenker likt og har begge de samme evnene forskermessig. Men hun får ikke lov å finne kjærligheten selv, og familien har funnet en mann til henne. Det gjør at hun holder tilbake, men så begynner de å få følelser for hverandre, men akkurat da de skal kysse, dukker broren hennes opp og banker opp Tom og tar søsteren med i bilen. Vi vet at det er disse to som skal gifte seg hele veien, selv om filmen prøver å skape noe tvil. Likevel er det aldri noen andre alternativer og da blir dette for innlysende.

Filmen prøver med det å problematisere det at en vantro ikke kan gifte seg med en muslim, og hvor langt familien er villig til å gå i det sporet. Det handler jo i bunn og grunn om at familien ikke vil bli vanæret og stilt i et dårlig lys. Da filmen kom var dette litt inn i tiden å komme med slike filmer og før og senere er det kommet en rekke filmer i samme segment. Filmens mest sentrale tema er at hun er annengenerasjonsinnvandrer og vil velge sin egen mann selv og tror på den store kjærligheten, som hennes foreldre ikke fikk oppleve på samme måten. Foreldrene lever med troen og tradisjonen sin, og da er det ikke noe alternativ hos dem å gjøre et unntak for sin egen datter. Når hun først velger å gifte seg, blir det litt av et baluba og hun er ikke velkommen hjem lenger til foreldrene sine. Han prøver heller å nå gjennom til broren hennes i stedet. Mer skal jeg ikke avsløre for deg som skal se filmen.

Skuespillet har et noe kunstig og dramatisk preg, men føles bedre når man blir mer vant til det. Mads Ousdal er en dyktig filmskuespiller, og han har sjarme i filmen, men hans rollefigur, Tom, føles ikke helt genuint fremført, men han kommer mer til sin rett litt inn i filmen, der han får mer å spille på. I den andre hovedrollen treffer vi for meg ukjente Susan Badrkhan, som gjør en fin rolle i filmen, men det virker som hun holder noe tilbake, og det er kanskje med vilje i sin mer innesluttede rolle. Det er også en del andre kjente norske navn og fjes i andre mindre roller.

Føler filmen prøver å skape debatt, men det krever en del for å skape realisme. Dette kommer blant annet til syne i hjemmet og miljøet hos innvandrerfamilien. Det føles rett og slett litt for overfladisk og lite spennende skildret. Persongalleriet er litt lite spenstig og blir veldig kjedelig i lengden. Med andre ord har jeg sett dette langt mer levende i skildringene fra en rekke andre filmer fra Norden på dette punktet. Det kreves mer av slikt, når man lager film i dag, og man slapp mer billig unna rundt Millenniumsskiftet. Det føles mer som om muslimene er mer bare sint, alvorlig og mangler litt sjarme og naturlighet.

Regissør Leidulv Risan gjør en mer anonym og mindre engasjerende film med Bryllupet. Da treffer han bedre i filmer som Krigerens Hjerte fra 1992, som er hans beste film i mine øyne. Han har også laget Etter Rubicon, som var en film som skulle ta opp arven etter Orions Belte, i en tid der norsk film var på jakt etter å skape mer underholdning og Hollywoodsk spenning inn i norsk filmbransje. Dette er forsøk på et drama om kulturforskjeller og det blir mer vann på mølla etter hvert, som nok redder en del av inntrykket. Da viser også Risan mer av hva han kan som filmskaper. Musikken er meget typisk rundt 2000-tallet-filmmusikk, men uten å skille seg ut i mengden. Det blir også selvsagt noen technolåter når de går ut på byen og fester.

Konklusjon
Filmatisk er filmen fint fotografert, men castet kunne vært mer spennende satt sammen. Bryllupet begynner dog ganske slett og uengasjerende. Jeg føler filmen som noe stiv i kantene. Det merker du litt i noen replikker som virker veldig konsentrerte og lite naturlige. Det virker som de er der aller mest for bare å skape ekstra intriger, heller enn at det føles naturlig at rollefigurene skulle si replikken. Heldigvis kommer filmen seg noe fra den mildt sagt slette starten og det gjør at jeg dog er noe spent på utviklingen, og helt hvor dette vil ende, selv om filmen følger den vanlige historien til punkt og prikke om muslimske ekteskap der kvinnen må bryte med familien, som er redd for sitt rykte i miljøet og å stå til ansvar for sin Gud for sin datters valg. Dette spiller med andre ord litt på en del klisjeer, heller enn å skape illusjoner jeg tror på. Det samme kan sies om slutten, uten å utbrodere det mer.

[ Filmen kan sees med abonnement på filmarkivet.no ]