---

Ingress:

Vi befinner oss på slutten av 1800-tallet. Der treffer vi Else Alva som er billedkunstner. Hun er ambisiøs og gjør det bra. Det er bare det at en kunstner ønsker å utvikle seg og ikke bare male enkle og fine landskapsbilder som man tjener de store pengene på. Syv år senere har Else giftet seg og fått barn. Hun jobber med et nytt bilde som er som en forbannelse for henne. Bildet blir aldri ferdig og arbeidet går senere av at hun mangler barnepike og må jobbe med bildet om natten. Det at bildet ikke kommer ut, tynger også økonomien hennes. Mye jobb og lite søvn gjør at hun trenger hvile. Det gjør at hun legger seg frivillig inn på psykiatrisk klinikk. Det er en avgjørelse hun angrer bittert på, fordi der blir hun alt annet enn bedre…

Anmeldelse:

Filmen baseres på romanene Professor Hieronimus og På St. Jørgen fra 1895, skrevet av bergenseren Amalie Skram som selvbiografiske verk. Filmen starter med bilder av en kunstnerisk sjel som driver med et treskjæingsbilde. Musikken er meget eksperimentell med metall mot metall-lyder. Videre får vi se fiffen gå rundt å se på bilder. Vi får se hvordan kunstneren ønsker å dra i en retning og folket vil gjerne ha litt penere bilder.

Vi ser at barneoppdragelsen var helt annerledes før og særlig blant de rike som hadde barnepike til å ta seg av dem når de ble brysomme. Problemene oppstår når de ikke har tjenestepiker å ta vare på ungene. Da må mor tre til, fordi det er hennes oppgave i samfunnet, men det passer dårlig inn hos den ellers så hardtarbeidende kunstneren som Else er, og det får Else til å føle seg som en dårlig mor.

Hun er aktiv om dagen og arbeider om natten. Det gjør at hun sakte men sikkert bryter sammen og blir psykisk syk. Hun blir lagt inn på psykiatrisk. Det blir en utrolig dårlig opplevelse. Der opplever hun syke mennesker og fæle skjebner som sliter med psyken. Den gang ble de liggende i sengen i en uke i strekk. Det er ting som i dag ville vært horribelt. Hun får ikke en gang ha tegneblokken sin og bor på et hæselig værelse uten vinduer og lys. Det er mye regler og ting er veldig strengt på psykiatrisk. Hun synes det er forferdelig med all skrikingen og skrekken i korridorene. Det er til og med forbudt å sitte i sengen og får ikke besøk. Dette kunne nok knekt noen og enhver. Det er fælt å se hvordan psykiatriske klinikker var før i tiden og hvordan de tviholdt på pasientene og utførte tvang utenfor en hver kritikk.

Vi ser at klinikken tar fra pasientene all håp i livet og blir sykere og sykere. Med andre ord frarøver de pasientene livet og de får ikke en gang gå til tannlegen. Selv om Else oppfører seg ganske normalt og er sårbar, så blir hun straffet for den minste ting. Dette viser et voldsomt overtramp for pasienter som legger seg inn frivillig og mister alt i livet som gir mening. Hun mister også alle rettigheter som alle andre har i samfunnet. Filmen gjør ganske sterkt inntrykk på meg, særlig siden jeg har erfaring fra psykisk sykdom selv og føler sterkt med hovedpersonen og de rundt henne.

Regien er ved Nicole Mace, som har laget en del filmer før dette. Dette er en ganske mørk film som er tidsriktig utformet. Jeg liker måten filmen er lyssatt på. Det vil si at det ikke alltid er så mye lys, siden det ikke var noe særlig elektrisitet på denne tiden. Det er mye bruk av stearinlys og oljelamper. Vibeke Løkkeberg er yndig og spiller fint i hovedrollen som kunstneren Else. Helge Reiss spiller den ufordragelige og kontrollerende Professor Hieronimus på en overbevisende måte. Han spiller den forferdelige mannen som filmen tar et skikkelig opprør med.

Konklusjon
Dette er lagt opp som er drama med psykiatri som tema. Amalie Skram har en viktig stemme og mange gode observasjoner i sitt syn på psykiatrisk behandling i sin samtid. Filmen er langt i fra perfekt og kan føles noe tung og langsom til tider. Likevel er filmen interessant om du liker temaet psykiatri og da særlig den mørke fortiden til hospitalene som ingen ønsket å være i nærheten av. Filmen er veldig lavmælt og liker hvordan Vibeke Løkkeberg hele veien klarer å spille hovedpersonen på en naturlig måte uten å gjøre seg til.

Formynderne fungerer best på klinikken hos den ufordragelige Hieronimus som hovedpersonen må kjempe en lang kamp med, både før og etter dette mister filmen mer kraft og bildekomposisjonene er ikke spenstige nok til å føre filmen alene. Likevel er filmen litt tankevekkende, til tross for en litt for brå slutt uten å utbrodere noe særlig. Du får se noe av hvordan det er på psykiatrisk uten at filmen klarer å formidle skrekken skikkelig, annet enn at det har skjedd ting i kulissene. Synes at innholdet og poengene er langt bedre enn hvordan filmen når ut.

[ Filmen kan sees med abonnement på filmarkivet.no ]