---

Ingress:
Verdens undergang nærmer seg og de siste dagene av livet på Jorden får vi se igjennom øynene til Justine og Michael, hennes søster og familie. Alle feirer de hennes storslåtte bryllup, mens planeten Melancholia faretruende er på vei rett mot vår planet. Filmens tittel er ikke bare denne kjempeplanetens navn, den speiler også hovedpersonen Justines psyke.

Anmeldelse:
Lars von Triers psykologiske katastrofefilm er en av hans mest mainstreame, noe han selv også har sagt. På en måte er den derfor befriende naturlig og sterk, på den annen side litt skuffende ”vanlig”, i hvert fall til denne danske skruen å være. Filmen åpner med en knallsterk prolog som virkelig setter både sinn, stemning, øyne og ører i sving. Det er en utrolig vakker åpning som bergtar.

Hoveddelen er delt inn i to deler, den første skildrer mest Justines bryllup og hennes psyke. Hun sliter med litt av hvert her, noe mange av Triers karakterer jo gjør. Hun spilles knallsterkt og overbevisende av Kirsten Dunst som også fikk Gullpalmen i Cannes for sin innsats. Andre del fokuserer mest på hennes rake motsetning av en søster, like godt spilt av Charlotte Gainsbourg. Hun hadde som kjent den meget omdiskuterte selvsadistiske hovedrollen i Triers forrige film ’Antichrist’. Der Justines karakter var den ustabile i første del, blir hun den mer stabile i andre del. Søsteren (Gainsbourg) er nemlig livredd for dommedagen, mens Justine altså har slått seg til ro med den kommende apokalypsen. Denne oppdelingen og todelingen er i stor grad både fascinerende og bra fortalt.

Likevel, begge delene blir i lengste laget, det skjer for lite interessant, det spraker liksom ikke av handlingen, i lengden. Skildringen av Justines mentale tilstand er såpass sterkt spilt av Dunst at man fascineres, joda, men altså litt tamt ellers i det som skjer rundt henne. Slutten, epilogen, er derimot enda sterkere enn åpningen, hvor handlingen vist i både bilder og lydbruk får deg til å få gåsehud over hele kroppen! Jordens undergang er både vakker, skremmende og mektig når Melancholia nådeløst fortærer lille oss! Den vakre klassiske musikken og særlig den utrolig dype, dirrende kraftige basslyden, som undertegnede aldri har hørt makan til i en kinosal, underbygger både dommedag og den truende stemningen på en fantastisk måte.

’Melancholia’ er kanskje en mild film til Trier å være, men den er likevel i stor grad både sterk, vakker og oppslukende. Tidvis, og i lengden, er den dog dessverre både for treig og tungrodd, noe som vil kunne sette enkelte på unødvendig tolvmodighetsprøve. Hadde man derfor luket bort litt kunne dette tjent filmen bedre. Mange kjente skuespillere er med og et knallsterkt skuespill, både i hoved- og biroller, hever det hele høyt opp. Trier har igjen vist at han kan skape fantastiske bilder og stemninger, om enn ikke like provoserende annerledes som i tidligere filmer, så i hvert fall på den mer myke og allment fortellende måten denne gang. Slutten er nærmest verdt kinobilletten alene, og som helhet er dette altså en type Trier som alle mennesker skulle kunne tåle å se!