---

Ingress:

Viaplays dokumentar om en av Sveriges, og verdens, mest suksessfulle popgrupper, har blitt en litt dyster og traust affære. Samtidig føles den også både litt smått unik og ikke minst svært ærlig, om baksiden av popbransjen og om hva umiddelbar og enorm suksess kan gjøre med mennesker.

Anmeldelse:

Det var en gang en svensk popgruppe fra Göteborg som alle mislikte og ikke hadde døyten av tro på… Nærmest slik starter, og fortsetter lenge, Viaplays dokumentarserie i tre deler om den svenske popgruppen Ace of Base. I dag lever vi i en tid hvor 90-talls musikken har en aldri så liten renessanse, hvor ikke bare gamle hiter og fordums helter vender tilbake, men hvor også mye av dagens musikkbilde kan minne om 90-tallsrytmer og sound. Slik har det altså ikke alltid vært...

Undertegnede har selv vært superfan av gruppen siden deres storhetstid på 90-tallet, og det gjør derfor litt vondt å se at dokumentaren fokuserer såpass mye på de negative sidene. Ace of Base ble nærmest ved en tilfeldighet plukket opp og ansett, men først etter å ha sendt ut demokassetter til over hundre radiostasjoner og interessenter i Sverige, og hele tiden bli avvist i hjemlandet. De måtte til slutt over dammen for endelig å få spille inn sitt debutalbum, Happy Nation. Danskene elsket dem nemlig umiddelbart, og Mega Rechords ble redningen.

Happy Nation eksploderte så i store deler av Europa, og litt senere ble albumet også forsøkt gitt ut på nytt i USA, da under tittelen The Sign og med et knippe ekstra nye sanger. Resultatet ble en supersuksess ingen, selv ikke gruppen selv, kunne ha sett for seg!

Eventyret eskalerer

Og her snakker vi ikke bare om overraskende høye salgstall, men intet mindre enn det som Guinness Rekordbok den dag i dag holder som tidenes mest solgte debutalbum, uansett musikkgenre, gruppe eller artist. Smak på disse ordene!

Ace of Base traff helt klart noe voldsomt fengende i tiden, i popmusikkens utvikling, samt i en æra hvor CD-salget hadde skutt i taket. Summen ble altså et album som solgte mer enn hva de første albumene til både ABBA, Michael Jackson, Madonna, Bruce Springsteen, ja hvem som helst andres debutalbum, solgte! Disse andres album har sikkert solgt mer, i dag, men de klarte altså ikke å oppnå like høye salgstall på 90-tallet, som det AofB klarte, og like brutalt fort. 

Happy Nation/The Sign klarte attpåtil å produsere hele tre nummer én hiter til den amerikanske Billbord-listen, noe ingen andre tidligere hadde klart. Sangene The Sign, All That She Wants og Don’t Turn Around var flaggskip på CDen “alle” kjøpte, og som gjorde de fire svenskene til superkjendiser, over natten.

Dokumentaren fokuserer mye på nettopp dette - hvordan gruppen ble kastet ut i en helt ny tilværelse, et nytt liv, hvor reising, endeløse konserter og intervjuer, fraværet av privatliv og vanskelighetene med å “finne seg selv” oppi det hele, fort tæret og slet på dem. Spesielt var det Malin Berggren, også kjent som Linn, som mislikte kjendislivet og all reisingen mest. 

De fire medlemmene tok kjendisstatusen nokså ulikt, og hvor det etter hvert også ble en indre uro blant dem rundt hva de alle fire tjente, i rene penger. De to guttene i Ulf Ekberg og Jonas Berggren, som hadde skrevet alle sangene på Happy Nation/The Sign, fikk den største biten av kaka. Jonas sine søstre og vokalistene Malin og Jenny, fikk langt mindre.

Men søstrene ofret jo like mye av livet og tiden sin når kjendistilværelsen skjøt i taket. Når det som nærmest ble et selvskrevet krav for dem å lage, nemlig andrealbumet, krevde søstrene derfor å få bidra med like mange skrevne sanger som guttene, og slik tjene like mye. Kompromisset ble The Bridge, og om ikke det vanskelige oppfølgeralbumet fostret like stor suksess som førstealbumet, kunne Ace of Base likevel fortsette suksessen blant annet med hiter som Beautiful Life og Lucky Love. 

Interne ustabiliterer, vs. eventyret utad

Dokumentaren tar videre for seg den brokete veien videre, hvor Ulf Ekbergs bakgrunn som nynazist i ungdomsårene nesten veltet hele gruppen og eventyret. Det ble jobbet intenst i kulissene for å bedyre verden om at Ekberg hadde tatt fullstendig avstand fra disse stygge årene.

Samtidig opplevde Jenny Berggren og hennes foreldre marerittet da en gal tysk fan tok seg inn i dere hjem og truet dem. Jenny selv fikk en kniv mot strupen, men klarte å rive seg løs og sammen med foreldrene få lagt kvinnen i bakken. Hendelsen resulterte i at Ace of Base, og faktisk hele musikkindustrien, innførte livvakter for store artister.

Også denne hendelsen kunne selvsagt endt fatalt. Likevel klarte gruppen seg i flere år videre, men hvor deres indre dynamikk haltet, og hvor særlig Malin/Linn etter noen år rett og slett ikke orket mer. Hun ville mest av alt trekke seg tilbake, men grunnet kontrakter med plateselskap måtte hun likevel fortsette en stund til, før hun så ble “nedgradert” som fjerde medlem, og fra nå av holdt seg langt mer i bakgrunnen.

Malin/Linn, som til nå mest hadde hatt rollen som hovedvokalist, måtte dermed erstattes med lillesøster Jenny som dog gladelig tok over mikrofonen. Kanskje dette også var noe av grunnen til at gruppen fortsatte også i flere år til. AofB ga nemlig videre ut to album til - Flowers (1998) og Da Capo (2002), album som riktignok ikke akkurat ble gjort med like stor glede og iver fra medlemmene, og som nærmest ble presset inn i produksjon, fra flere instanser. Sporene Life is a Flower og Cruel Summer er likevel sanger mange sikkert vil huske fra særlig sommeren og høsten 1998.

Happy go lucky reggae-pop

Viaplays dokumentar og dens litt dystre fokus forblir dog litt ironisk, all den tid musikken til Ace of Base jo stort sett er alt annet enn negativ, men heller happy go lucky reggae-pop, av det tidvis veldig enkle, men svært effektive slaget.

Dette blir litt som å svartmale The Beatles, til tross for deres mange happy gladlåter. Så hvorfor ble det likevel slik? Jo, ifølge Ulf Ekberg og Jenny Berggren som selv opptrer i dokumentaren, handler altså mye om at spillet for galleriet alle disse årene ikke speilet de faktiske prosessene og gruppens slit bak fasaden.

All that she wants blir slik et fint og ærlig blikk inn i bransjen, hvor AofB selvsagt ikke er alene om å slite etter å ha oppnådd stor suksess, men som uansett forklarer mye rundt hva det innebærer å bli kjendis og skulle håndtere alle aspektene rundt en slik situasjon. 

Måten gruppen slet med anerkjennelse, spesielt innad i Sverige, var imidlertid ikke noe unikt for dem. Selv “storebror” ABBA fikk ikke anerkjennelse i Sverige før det treige hjemlandet deres innså at gruppen var en verdenshit i seg selv. Først da ble de muligens en slags profet i eget hjemland. Det samme altså med AofB.

Historien om Sveriges tredje mest suksessrike pop-eksport etter ABBA og Roxette, er også den med flere paradokser. Ace of Base har blant annet klart enkelte større bragder enn selv ABBA, og fraværet av heder og ære rundt AofB er både et klassisk jantelov-fenomen her i Norden, samt et vitne om at det kan være vanskelig å se kvalitet, storhet og bragder der og da.

I dag spilles hitene til den svenske gruppen stadig, og blir slik et bilde på sanger som ikke bare ble et blaff. Om man skal nevne bare én av Sveriges hinsides velfylte pophistories aller største bragder, ja så kan man lett bare nevne sangen The Sign, og så treffer man spikeren på hodet!

Formelen bak suksessen

Personlig vil jeg bake inn gruppens kanskje tre sterkeste trekk, selvsagt foruten deres mest unike trekk i blandingen av pop og reggae-rytmer - nemlig catchy og uimotståelige melodier og refreng i grunn (Hør: The Sign, All that she wants, Happy Nation). Deres geniale og tidvise bruk av kor, gjerne i nærmest ekstasefrembringende gospelkor (Hør: Beautiful Life og Beautiful Morning). Samt, deres unike bruk av broer, altså overganger mellom 2- og 3-gangs refreng.

Hør bare eksempelvis på broen i The Sign, Beautiful Life, eller den deilig dystre og tunge Happy Nation (som virkelig har trendet på sosiale medier den siste tiden grunnet krigene i Europa), ja så får man et godt bilde på suksessen bak mange av sangene deres.

Til slutt er det veldig synd at Ace of Base ikke benytter tiden vi befinner oss i til å gjøre et comeback. Det går altså både en bølge av 90-tallsrenessanse over oss for tiden, og comeback-kulturen blomstrer som bare det, blant annet igjennom disse We love the 90s/20s turneene og konsertene som går i Europa.

Vi som vokste opp og var ungdom på 90-tallet, har nemlig nå blitt så voksne at vi ikke lenger skjemmes over å innrømme at, hva og hvorfor vi digga musikk som dette. Det er også litt ironisk og morsomt å se at artister som Katy Perry, Lady Gaga og Wyclef Jean har hyllet og blitt kraftig inspirert av AofB, mens våre egne Kygo og Alan Walker, med fler, ikke bare åpenbart har mye av det samme over seg, musikalsk, men også lager enda enklere popmusikk, enn hva Ace of Base gjorde.

I dag er altså dette stuerent på en helt annen måte, noe det imidlertid ofte ikke er for pionerer som gjør noe nytt, for første gang. Det er derfor et stort ironisk slør over måten AofB ble mottatt og behandlet på, way back then, versus i dag.

Noen ganger treffer musikk og popkultur virkelig noe i tiden, noe Ace of Base i stor grad er en historie om, samtidig som at sangene altså er med oss, den dag i dag. Og som Jenny Berggren sørger for å påpeke i dokumentaren, så har AofB aldri offisielt blitt oppløst, og hun selv ville ha elsket om gruppen igjen ble samlet. Så… kjære Ace of Base, måtte dere få styrke og lyst til å igjen samle dere. Det verste som kan skje er at dere (igjen) skaper irriterende fengende sanger. Det finnes vel verre ting i verden.

(Foto/Copyright: Viaplay)