---

Ingress:

Vi følger fem ungdommer som lever i et gårdskollektiv på landet. De kaller seg for Svarte pantere og aksjonerer mot dyrelaboratorier, pelsfarmer og kjøttproduksjon. Målet er å frigjøre dyr og sette dyrevern på dagsorden i media. Men det som begynner med et brennende engasjement der de følger naturlovene, og ingen skal komme til skade, verken dyr eller mennesker, så begynner ting å gå over styr etter hvert. Det er ikke lett å drive på slik på kanten av loven og med idealismen i bunn, uten at de skader noen. Det får de selv erfare at aggressivt dyrevern har også sin pris for dem å drive med…

Anmeldelse:

Regien er ved Thomas Robsahm som kom inn i filmindustrien som skuespiller for en del Wam og Vennerød-filmer. På slutten av 1980-tallet begynte han å lage filmer selv og har også vært produsent for filmer. Han har vunnet fem Amandapriser som produsent for filmer regissert av Margreth Olin, Joachim Trier og Aurora Gossé. Robsahm har både regissert og skrevet filmen som er utført som en interessant film som problematiserer begge sider i konflikten og det midt i mellom. Spillefilmen Svarte pantere er bygget opp som en naturlig forlenging av Robsahms kortfilm Dyrenes dans fra 1989 der han bryr seg om hvordan dyrene har det. Likevel er ikke dette en rein dyreverner film, den har også mer kjøtt på beinet og de i front er det det egentlig handler om.

Filmen er laget på starten der miljøvern og dyrevelferd var på vei fremover. Dette var akkurat i denne tiden der selv Hollywood begynte å ta dyr på alvor og det stod på filmer at ingen dyr kom til skade i denne filmen. Filmen preges av 1990-tallsfarger med rosa fortekster på skriften i starten av filmen. Du får også servert barnetegninger av dyr i starten som føles som en passe åpning på filmen i stor kontrast til det som skal komme. Det første som skjer i filmen er dyr som blir forsket på. En sprøyte blir stukket i øyet på et dyr og en mus blir skrudd fast i en stikke. Samtidig rykker et team med ungdommer inn i bygningen og tar med seg dyr ut i en varebil.

Dette er en ungdomsfilm der de i front maskerer seg med svarte masker og tiltaler seg som de svarte panterne. Det blir en del aksjoner på dem, men alt går lett for seg i starten. Pulsen går opp når dyrevernsgruppen kjører forbi en politisperring med mye blålys i le av natten. Det brukes datamaskiner og annet teknologi for å utføre aksjonene. Ungdommene lever i idylliske omgivelser på landsbygda. Organisasjonen redder dyr og de frigir ni dyr, men siden det de ikke får oppmerksomhet rundt frigjøringen, så må de gå mer drastisk til verks neste gang.

De redder dyr fra forsøksklinikker der de driver testforsning på dyr for å lage produkter til oss. Noen av dyrene dør i deres fangenskap og det tar dyrevernerne svært tungt og begraver rottene. De legger stadig nye planer. De tenker å sette pelsbutikker i brann for å ødelegge pelsene og litt etter litt blir alt mer og mer ekstremt. Gjennom filmen får vi skildret personene bak maskene. Alle rollefigurene i front har forskjellige innfallsvinkler for hvorfor de er med på dette og dette er filmen god på å skildre.

Livet på landet blir bonderomantisk beskrevet. Filmen setter fokus på hvordan vi behandler dyr og at de skal behandles med respekt. Det blir en del Rapmusikk i bakgrunnen for filmen som setter det rette engasjementet og rytmen i filmen. Jeg får også en veldig nittitallsfølelse av å se filmen. Du får en del action i filmen og alt er utført med bra driv og medfølgende spenning. Vi får også et parti med litt metafilm der en filmskaper vil sette Svarte Pantere på dagsorden på film.

Karakterene i filmen er fint skildret. De er sympatiske og idealistiske til beinet. Vi bryr oss om dem og heier på dem. Skuespillet er godt utført med Henrik Mestad i spissen. Han er en god frontfigur og kjører showet. Det lyser engasjement av øynene på ham. Ellers medvirker Anneli Drecker, Bjarte Hjelmeland, Bettina Banoun og Guro Sibeko i front som et fargerikt cast. Bjørn Sundquist er også meget god i filmen som spiller en representant fra politiets rekker. Du får også kjente folk i statistroller som eksempelvis Jon Øigarden, Eindride Eidsvold, Carl I. Hagen og Alex Rosen.

Konklusjon
Dette føles som en engasjerende og aktuell film som slår litt fra seg. Liker hvordan filmen problematiserer engasjement som blir for sterkt for en gruppe som vil ha rask forandring. Gruppen driter i hvordan de fremstår så lenge dyrene kommer i fokus. Idealismen er på topp hos gruppen. I filmen får vi se hvordan de blir misforstått og all vold blir brukt mot dem for alt det er verdt. Jeg får litt Bredo Greve-engasjement (Den fine pelskåpa di fra 1977) over denne filmen, bare at Greve ville muligens gått enda lengre og med mer politisk budskap.

Regissør Thomas Robsahm har klart å lage en interessant og nyansert spillefilm som belyser litt begge sider av konflikten, og hvordan noen dyrevernere prøver å bruke ekstrem ytringsfrihet på for å gjøre en forskjell. Det gjør dette til en tankevekkende film der vi føler med lovbryterne, selv om vi skjønner at de går for langt i sine metoder. Med andre ord følte jeg denne filmen hadde noe å komme med og føles aktuell også med sitt budskap.