---

Ingress:

Vi befinner oss på 1960-tallet i Norge. Dette handler om den 11 år gamle jenta Tilla. Hun er helt innesluttet og kommuniserer ikke med omverdenen. Barnepsykologen Ivar tar kontakt med moren til Tilla for å prøve å behandle Tilla på den barnepsykiatriske klinikken han jobber på. Så spørs det å se om behandlingsteamet får del av den hemmelige verdenen til Tilla, som hun til nå ikke har sluppet noen andre inn i…

Anmeldelse:

Det første vi får se er en jente som ligger med øynene lukket i et tre og venter på noen. Så kommer en mann i frakk bort til henne og tiltaler henne med navnet Tilla. Hun responderer ikke. Men like etter kommer en eldre gartner bort og gir henne en banan og snakker om hva han har gjort om dagen. Tilla snakker ikke og kommuniserer ikke med de rundt henne. Hun bare ligger helt apatisk og ser rett ut i luften. Hun blir lagt inn på en behandlingsklinikk der de observerer henne. De prøver å finne ut hvor fjern Tilla er og hvorfor hun er det. Tillas mor er ganske medtatt og er redd for å være en dårlig mor. Har hun skyld i noe av problemet med Tilla?

Filmen ble laget under en tid der barnepsykiatri ikke var kommet særlig langt i Norge. Barnepsykologen snakker mye til Tilla og prøver å få henne til å bevege øyne og munn. De observerer Tilla gjennom et vindu og da er hun i sin egen verden og foretar seg mye med lekene sine. Det viser seg at hun har en forhistorie med faren som skulle kjøpe henne en skilpadde, men så kom ikke far hjem med en skilpadde og barna på skolen mobbet henne hver dag etterpå og kalte henne skilpadden. Der er også andre barn på klinikken. Et eksempel på dette er en av rollefigurene som også er pasient i barnepsykiatrien. Han samler på tegninger av djevler der alle skal tegne sin djevel til ham. Vi ser at han føler seg likeverdig med Tilla.

Regien er ved den norske filmskaperen: Arne Skouen. Her setter han fokus på psykisk utviklingshemmete barn i hans trilogi om barnepsykiatri. Der er dette er første film ut. Skouen har laget en personlig og engasjerende film. Fotoet er svært solid sorthvitt og har et rent og pent preg over seg med fine utsnitt. Liker noen av kameraeffektene som at øynene glir igjen og vi får se det blir sort over skjermen som at vi ser ting fra Tillas perspektiv i det hun lukker øynene. Det er også noen stilige scener når Tilla leker i sandkassen og hun ser det for seg som en teaterscene med spotlighter for rollefigurene.

Musikken videre i filmen er komponert av Gunnar Sønstevold. Han har laget en helhetlig musikk med mye rolig strenginstrumentmusikk med skjeve undertoner som foruroliger oss litt. Skuespillet er solid utført. Det er få men gode rolleprestasjoner i filmen. Toralf Maurstad gjør trygg og god rolle som behandlingsteammedarbeider. Vi merker oss også Wenche Foss og hennes rolle i filmen. Men den vi legger mest merke til er Synne Skouen, som er datteren til regissøren. Hun spiller svært solid i filmen som Tilla og står for den største og vanskeligste rolleprestasjonen.

Filmen føles veldig alvorlig og tung i formen. Dialogen er litt gammelmodig og noe teatralsk utført. Det er noe naturlig at filmen skal være ganske så seriøs i uttrykket, men dette er nok mer dramatisk og noe mer anstrengt enn det hadde trengt å være. Likevel er dette et problem som var i omtrent alle norske filmer i mange tiår senere. Jeg føler også at dramatiseringen noen ganger tar seg for store friheter i tolkningen av hva Tilla foretar seg. Særlig denne teatersammenligningen, som kan føles som en kunstnerisk frihet som mest bare foregår på film.

Konklusjon
Alt virker veldig lukket og fastlåst i starten, men så kommer filmen seg videre i handlingen. Filmen er noe tilgjort til tider og jeg føler at filmskaperen gjetter i hvordan og hva som skal til for at et barn kan romme i psykiatrien. Uansett er det en modig og viktig film som taler barnas sak. Føler også at filmens behandling viser behandlerne fra sin beste side og der pasientene og barna blir tatt på alvor.

Det er stor fremdrift i filmen, selv om slutten er noe for lys sammenlignet med resten. Filmens tematikk er interessant utformet, men kunne nok med fordel ha hatt et mer gjennomarbeidet manus, selv om filmen får frem en del gode poenger og viser at dette har noe å fare med som film. Filmen er troverdig ut i fra sin tid, men psykiatrien er kommet en del lengre i dag og om Skouen hadde laget filmen i dag, hadde den blitt veldig annerledes med den nye kunnskapen og ekspertisen som nå finnes.

[ Filmen er anmeldt på DVD fra samleboksen i egen samling: 'Arne Skouen den komplette samlingen' ]