---

Ingress:

Vi følger livet til kommandant Rudolf Höss, som var sjef over konsentrasjonsleiren Auschwitz under den Andre verdenskrig. Han lever sammen med kona og familien sin rett ved siden av den kjente konsentrasjonsleiren. Alt er på stell i og rundt huset med en idyllisk hage og tjenere som gjør det meste av husstellet. Vi blir vitne til hverdagssysler og selve livet de lever tett på leiren uten at de selv eller vi får se de grusomme handlingene vi vet skjer i kulissene…

Anmeldelse:

Alt er løst basert på den avdøde britiske forfatteren Martin Amis sin roman, med samme navn som filmen. Ekteparet i front er bygget på ekte personer og resten er iscenesatt med så stor realisme som mulig rundt detaljene av det vi opplever ved den viden kjente konsentrasjonsleiren som var meget effektiv for Holocaust. Vi følger kommandantfamilien. De relativt normale livene er en del av ondskapens system. Du får et hverdagsdrama der kommandanten prøver å gjøre jobben sin for hvordan han skal kunne effektivisere utrydningsleiren best mulig.

De vi følger tar del i folkemordet som tar plass innenfor murene på den andre siden. Vi får se at det ikke alltid er like rosenrødt i paradiset heller. De klager over at han blir forflyttet og lurer på om kona kan bo igjen i huset. Familien lever i alle fall som om alt er normalt uten skrupler for det de er en del av. Nazifrisyren til hovedpersonen er noe som også gir en del tilbake til filmen av absurditet og minner oss på ondskapen.

Stemningen i filmen er meget trykkende. Vi skjønner at grufulle ting skjer rett i nærheten, men vi får ikke se noe vold eller grusomt i filmen. Det er også en del virkemidler i de andre detaljene som at barna leker med gulltenner og annet fra jøder med mer eller at en jødisk barn i filler vasker støvlene til kommandanten rett bak huset. Hver gang det kommer et damplokomotiv bak trærne vet vi hva som er i ferd med å skje. Du får også høre kommandanten lese eventyret om Hans og Grethe som brenner heksa i steinovnen der hun steiker i sitt eget fett, som et direkte bilde på gasskammerne som utryddet folk ikke langt unna. Vi ser også mye røyk fra forbrenningsanleggene.

Regien er utmerket utført av den dyktige britiske regissøren Jonathan Glazer. Fra før har han laget filmer som Under the Skin med Scarlett Johansson og Birth med Nicole Kidman. I forhold til de nevnte filmene er dette noe helt annet i både stil, form og utførelse. Łukasz Żal har ansvaret for det særegne fotoarbeid i filmen. Żal har jobbet med andre filmer som Ida og I’m thinking of Endig Things som jeg begge har sett og annerkjenner som solide filmer. Filmen har et grått/grønt preg over det hele som går i ett med naziuniformene. Noen overganger er svært fiffige med en blomst som glir over i en annen blomst og så et rødt bilde midtveis med lyd som markerer en nytt kappittel i filmen.
Akkurat som den røde jenta i Schindlers liste så får vi en tilsvarende hvit jente her med noe som ser ut som negativeffekter på.

Lyden er svært viktig i filmen og det er den som åpenbarer grusomheter i form av skrik, jamring, rop, skudd, hunder og forbrenningsanlegg. All lyd er i bakgrunnen og danner en mer ekstremt bakteppe for de ellers så hverdagslige syslene til Nazikommandanten og hans familie. Skuespillet er direkte kvalitet tvers igjennom. I front for filmen finner vi Sandra Hüller fra ‘Min pappa Toni Erdmann’ og ‘Fritt fall’, samt Christian Friedel fra ‘Det hvite båndet’, ‘Babylon Berlin’. De spiller ekteparet Rudolf Höss og kona Hedwig.

Konklusjon
Vi blir en flue på veggen i nazikommandantens hus, hage og fritidsområder rundt Auschwitz. Kontrastene er jo enorme i det at de lever i fred og harmoni med lidelsen så tett på. Filmen har et rolig og behagelig tempo, derimot oppleves filmen egentlig mer voldsom enn den er, selv om det ikke skjer det aller meste. Fikk litt samme snikende ubehag i filmen som i Der Untergang, bare at dette føltes enda mer dramaaktig og med mindre driv og ikke direkte krigsfilmaktig.

Tematikken og fremstillingen er rett og slett genial og det for min del er dette noe som skiller seg en del ut i mengden. Det gjør at jeg lett drar frem superlativene og roser filmen for alt den gir oss. Dette er både tankevekkende, historisk viktig og en film som blander elementer på en styggferdig måte. Jeg ruller en sekser og anbefaler dette varmt videre selv om det er en film som gir meg en viss bismak å se.

[ Filmen kan i skrivende stund sees med abonnement på MAX ]