---

Ingress:

Okkupasjonen er over, Norge er igjen fritt, og folket feirer i gatene. Landet skal igjen reise seg etter den brutale og vonde tiden under Hitler og nazismens mørke ideologi, men noen skal også straffes. I en mørk celle på Akershus festning sitter Vidkun Quisling, en mann og et navn som skal bli ensbetydende med landssvik, krigsforbrytelser, overgrep og total egosentrisk og narsissistisk tankegang. 

Anmeldelse:

Erik Poppe har skildret en del sterke historier til nå i sin karriere. Kongens nei (2016), Utvandrarna (2021), og spesielt hans Utøya 22. juli (2018), må selvsagt trekkes frem. Sistnevnte er en film som var såpass naken, rå og “enkel”, at effekten dermed også traff oss rett i fletta. Selv noe så komplisert som filmmediet, kan av og til funke maksimalt ved å etterstrebe det enkle, både i manus, narrativ fortellermåte, i stil og form. 

Quislings siste dager er ikke fullt så naken og rå, men fremstår like fullt nokså edruelig og nedpå, ja, tidvis nærmest som filmet teater, på godt og vondt. Vondt, fordi det blir noe veldig gammeldags og filmatisk stivt over dialogene, og hvor spesielt Quisling selv skriker i tide og utide, som om han står på en teaterscene. Det er altså godt mulig Quisling selvsagt også var slik, bevares, men det er uansett med på å forsterke dette “filmatiske” og litt kunstige over dette som tross alt er et nært portrett. 

Da er det mer godt over scenene hvor han mykner mer opp, typisk i dialog med presten Peder Olsen, for disse er mer nedpå og fine. Skuespiller Gard B. Eidsvold må sies å gjøre en riktig så solid innsats her, blant annet også igjennom stemme og dialektbruk. Ansiktet til Eidsvold er såpass sterkt, uttrykksfullt og mye i nærbilde, at han blir Quisling underveis - et godt tegn på at man tross alt blir sugd inn i filmen. 

Under sine siste uker og dager, blir Quisling forespeilet en egen prest og derfor tildelt muligheten til å snakke med Peder Olsen, en til daglig fungerende sykehusprest med lite til ingen erfaring med å jobbe med verken kriminelle eller fanger. Olsen påtar seg likevel oppgaven, under tvil, dels presset av sin egen ideologi og praksis som prest, men man skal da stille alle mennesker likt, sånn i utgangspunktet. Skal man ikke? 

Olsen blir etter hvert fylt mer og mer av tvil. Hans kone tar kunnskapen om mannens “klient” meget tungt, mens Olsen selv sakte men sikkert på innse at han forsøker å gi en massemorder sjelefred, før rettssaken og eventuell henrettelse. Manus, skrevet av Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen (Frikjent, Heksejakt, Utvandrarna, Utøya 22. juli), er basert på prest Olsens notater og dagbøker under perioden med Quisling. 

Historien oppleves nyansert, variert og balansert, om enn noe utdragende og kjedsommelig etter hvert. Her er mye tid og rom for ettertanke for oss selv underveis. Det er blant annet godt at historien om Quisling også er blitt viet det faktum at han flere år før krigen også var med på å hjelpe mennesker, selv jøder, under humanitært hjelpearbeid i Russland og Ukraina.

Dette er slikt som setter mennesket Quisling inn i et mer humant og komplekst lys. Derimot får vi få direkte forklaringer på når det snudde, når han gikk mer og mer over på nazistenes tankegang, og så videre, noe som riktignok også er litt mer komplisert både å påstå med sikkerhet, samt å få fastslått godt nok, til og i en slik film. 

Quislings siste dager er også et studium av menneskelig selvbilde, selvoppholdelse og sinnslidelser. Underveis i portrettet av Quisling blir det fort umulig å unngå å trekke paralleller og se likhetene med terroristen fra 2011. Begge disse landsforræderne hadde et overdrevet og narsissistisk selvbilde som i god grad blendet for all fornuft, selvkritikk, et nyansert verdensbilde, og dermed også skylderkjennelse. Det sykelige gulskjæret Poppe bruker i bildene er ikke bare slik med på å gjøre bildene gammeldagse, de speiler også sykeligheten i historien og rundt Quislings sinn. 

Poppes film er litt vanskelig å bedømme, rett og slett fordi den på den ene siden oppleves veldig grundig, solid i flere ledd, samt ikke minst viktig. Det er liksom både på tide at vi får en skildring og et slags kulturelt oppgjør med et navn som dette, samtidig som den også er interessant sett i lys av all psykologien som er i bildet her. Hvordan tenker vi mennesker om andre menneskers ugjerninger? Kan man tilgi? Hva er riktig og rettferdig straff? Hva fører enkelte folk ned slike bekmørke veier i livet? Dette er spørsmål og problemstillinger som kom opp på overflaten og ble høyaktuelle igjen etter terroren i 2011. Spesielt blir slike problemstillinger viktige og interessante, sett i forhold til et vanligvis fredelig norsk samfunn, kultur og historikk. 

Det kanskje aller beste ved filmen er dog måten Poppe og manusforfatterne får frem polariseringen i Quisling og prest Olsen, samtidig som de også bare er mennesker de også, og slik sett like her og der. Her er det også skumle likheter mellom eksempelvis religiøs tankegang, og måten man også slik kan bli totalt blind for sannhet, realisme og det å tenke selvstendig og klart. Man skulle gjerne sett en enda dypere skildring av dette også, men det ville jo fort gjort filmen enda lengre. Kanskje har fokuset på Olsens dagboknotater slik vært litt vel tungt vektlagt, og videre vært med på å forme filmen hakket for mye i retning presteskap og tematikk som tilgivelse, tro og indre sjelsliv? 

Filmen er nesten som en eneste lang dialog mellom to menn som begge er sterke i sin tro. Men det er derfor ikke til å stikke under en stol at Quislings siste dager også er noe langdrøy, tidvis repeterende og unødvendig mye skildrende det samme i scene etter scene, samt altså har dette trauste over seg som ikke nødvendigvis bidrar så mye, til det ellers nokså positive helhetsinntrykket. Det er, igjen, en inderlighet og grundighet i Poppes film som det er vanskelig ikke å anerkjenne og bli imponert over. Historien om Quislings siste dager er i så måte absolutt solid, både som drøye to timers opplysende faktatimer, samt også som dramatiserte preste- og psykologitimer. Den er dog for omstendelig og seig til at man blir skikkelig dratt med inn underveis. Kanskje kunne en oppstramming her og der også gitt filmen litt mer dreis, pasjon og kraft? 

(Foto/Copyright: SF Norge)